Follow by Email

tirsdag 24. januar 2012

Tre ord fra Bangkok

Spis tre måltider om dagen på restaurant, unngå salat i tilfelle basilusker, slukk tørsten med øl og etter noen måneder har du, ikke helt uventet, en aldri så liten utfordring med vekten, gitt. Så flott av det finnes saronger, tunikaer og i verste fall burka.

Vår base her i Asia er Hotel Banyan Tree i Bangkok. Her bor koffertene våre mens vi er ute på tokt og det er nesten som å komme hjem når vi returnerer hit. Glad ble jeg da jeg oppdaget at jeg kunne få et lite kurs i sunn og mager thaimat. Og magert ble det - to hele chili med frø og det hele i dressingen hjelper så absolutt på å begrense inntaket. Nå har jeg lært!


Reiser nå til Ho Chi Minh City i Vietnam for å møte våre gode venner Christin og Arvid. Planen er å reise oppover Mekongelven til Cambodia med Torbjørn Færøvik som reiseleder i to uker, hvoretter Rune og jeg fortsetter gjennom Laos. Tviler litt på internettdekningen, men skal forsøke å skrive hvis det er mulig. Og hvis noen lurer - nei, vi er ikke lei av å reise :-)


søndag 22. januar 2012

Myanmar - annerledeslandet

Går det i det hele tatt an å oppholde seg i et land der mobiltelefonen overhodet ikke virker, der det nesten ikke er tilgang til internett, der strømmen går hele tiden og veinettet er en støvete vits? Er det noe poeng i å legge ferien til et korrupt, generalstyrt, nedslitt og skittent land der du må ha reisekassa i USD fordi bankkort ikke aksepteres? Et land som står mer eller mindre står stille mellom kl 19-20 fordi "alle" da er samlet rundt TV for å se en idiotisk koreansk såpeserie fra livet på en vingård? Et land der transport foregår med oksekjerre og landbruket med hakke og spade. Svaret er et rungende ja! Reis før turismen tar overhånd og mens burmeserne fortsatt er smilende, åpne og alltid klare for å ønske deg velkommen inn. Reis før håndverk blir erstattet av kinesisk juggel og før den vestlige påvirkningen pulveriserer egenarten i dette merkverdige landet. Reis mens gutta forsatt er iført longyi og tygger betel. Kort sagt - reis nå!


Allerede ved ankomst til Yangon skjønner man at dette landet er litt utenom det vanlige. Hvor ellers i verden tilsier mote og tradisjon at man skal være gul i ansiktet? Her smøres fjeset hver morgen inn med en hjemmelaget barkeblanding som visstnok skal være fin for huden, beskytte mot sola og samtidig være veeeldig tiltrekkende.


Unge og gamle - alle skal få...

Og jeg fikk selvsagt et velment tilbud om forskjønning som jeg ikke kunne takke nei til...


Etter mange års vanstyre og manglende vedlikehold er den tidligere hovedstaden Yangon fullstendig nedslitt. Her har generalene prioritert bygging av flunkende ny hovedstad på et sted uten beboere midt i landet, fremfor å ta vare på mange fantastiske bygninger, herunder sporene av britisk kolonivelde. Men sjarmen er der, herunder en Chinatown for de lokale - fullstendig uten innretning mot turisme. Ikke en fake klokke å spore. Byen kan også skilte med et utall templer, og verdens vakreste pagode, Shwegadon. Å sitte her noen timer og bare se på alt som foregår, mens solen går ned var en opplevelse i seg selv. For oss var det helt uforståelig at forvalterne av dette pilegrimsstedet hadde tillatt en vanvittig glorete belysning, men dette var fremskritt, dette var moderne og dette var privat initiativ og dermed ønsket velkommen. 

Vår nye venn, som foretrakk å bli kalt U Lucky Star, hadde en kommentar da jeg fikk tilsnakk for uanstendig sittestilling der vi satt blandt munkene og nøt stillheten - You must understand - here you can use flash, but you cannot flash...

Burmeserne er virkelig Buddhas barn og dypt religiøse. Tidlig om morgenen vandrer munker og noviser av sted for å motta dagens almisser. Det spises før soloppgang og den maten som samles inni løpet av morgentimene skal spises før klokken 12, hvoretter det fastes til neste dag.

Til å begynne med holdt vi respektfull avstand til munkene, men oppdaget fort at de fleste både ville praktisere engelsken sin og var ikke så rent lite glade i å bli tatt bilder av.




Etter Yangon satte vi kursen for Mandalay, Myanmars nest største by, hovedstad frem til britene jagde kongefamilien i eksil, og fremdeles et religiøst sentrum. Her bygde Kong Mindo på 1800-tallet sitt enorme palass, for seg, sine mange koner og uttallige av konkubiner, til sammen ca 10 kvadratkilometer. I kampene mellom britene og japanerne ble palassområdet så godt som utradert, men er i dag gjenoppbygd. I Mandalay finner man også det som kalles verdens lengste bok. 2400 munker brukte et halvt år på å risse teksten i Tripitakaen, buddhistenes "bibel", inn i 729 steintavler. Imponerende.

Her kan man også besøke Mahamuni Paya som huser en noe spesiell Buddhafigur. Så mye bladgull har gjennom ofring blitt festet til denne statuen at den nå er nesten ugjenkjennelig. Rune fikk på seg longyi, mennenes tradisjonelle sarongvariant og fikk komme inn, mens jeg måtte stå utenfor å se sammen resten av kvinnene. Men ingen grunn til å klage fikk jeg vite - er jeg snill og grei vil jeg kanskje bli mann i mitt neste liv og da kan jeg få komme inn...

Noen må også ta jobben med å banke det løvtynne
gullet. Ingen maskin kan så langt erstatte solid kropparbeid.


Dagene i Mandalay var fulle av inntrykk. Vi tok oss frem med båt og hest, godt hjulpet av vår lokale guide. Noe av det meste spesielle var imidlertid å oppsøke de berømte Mustasjebrødrene, en tidligere omreisende underholdningstrupp, som ble bannlyst av myndighetene på grunn av sin samfunnsatire. To av de tre brødrene har tilbragt årevis i fengsel og har fortsatt ikke tillatelse til å opptre offentlig. Vi overvar derfor showet sammen med et tyvetalls andre utlendinger hjemme hos brødrene. Crazyhumor, ramsalt sammfunnskritikk, røykepåbud og en spesiell takk til oss som var med på å gi Aung San Suu Kyi fredsprisen.

Lu Maw holder dampen oppe med søster og svigerinne

Par Par Lay - fortsatt preget av sitt lange fengselsopphold, men overhodet ikke innstilt på å gi seg.

Etter noen dager satte vi oss på rutebåten og fulgte Irrawaddy elven langsomt sydover. Rune slo ihjel tiden med å bli knust i sjakk av matrosen, mens jeg hadde selskap av Knausgård. Målet var sagnomsuste Bagan. På en slette er det gjennom tiden bygd ikke mindre enn 13 000 templer og pagoder. I dag står rundt 3000 tilbake. Noen ødelagt av alder og jordskjelv, noen i ferd med å restaureres, mens andre er godt bevarte.

Vi benyttet anledningen til å se herlighetene fra luftballong i morgengryet. Iskald morgen, men med ballongflammen fint varmende over hodet svevde vi over Ananda Phato, Shwesandaw Paya og alle de andre vakre pagodene. Kan det bli bedre?


Etter noen dager i Bagan tok vi oss til Inle Lake, en høytliggende innsjø i Shan staten. Landsbyene langs innsjøen er hovedsaklig bygd på påler og kan ved første øyekast virke primitive og fattigslige. Men bak mange av fasadene skjuler det seg små hemmeligheter - sølvsmier, veverier, sigarverksteder, treskjærervirksomheter. Det er flytende hager og handelsvirksomhet, hjemmebrenning og noodelproduksjon.


Men flottest av alt er å se på fiskerne der de balanserer de smale båtene på det blekkblå vannet, mens de padler båten stødig med den ene foten.





I tillegg til å bruke båt leide vi sykler for å komme rundt. Ved hjelp av vår guide og tolk Moe Kyaw var det lett å få innpass og folk hadde alltid tid til å slå av en prat og fortelle hva de drev på med.

Sterkt inntrykk gjorde det da vi besøkte Nga Hpe Kyaung klosteret, der munkene i ledige stunder har trent opp kattene der til å gjøre noen små kunster. Jeg så at den ene katten var veldig skadet og spurte hva som hadde skjedd. Jeg ble fortalt at katten hadde fått grønn orm i ansiktet og dermed hadde slikket bort ansiktet i ren desparasjon. Jeg spurte hvorfor de ikke tok livet av den, men det å ta liv var imot Buddhas lære. Katten kunne heller ikke skilles fra de andre kattene for å hindre smittesprednng, for her skulle skjebnen råde. Jeg foreslo at jeg kunne ta livet av katten, men dette ble også avslått. Likevel - å se hvor fælt munken hadde det, ved at han ikke kunne gripe inn, var sterkt. 


Jeg kunne skrevet en bok om alt vi så og opplevde, men vil bare komme med en liten henstilling til slutt. De politiske sanskjonene er i ferd med å lette og opposisjonen ønsker turistene velkommen. Vær nøye med å spre pengene slik at minst mulig går til det offentlige og vær varsom når du snakker politikk. Man vet fortsatt ikke hvem som lytter og hvilke konsekvenser det kan ha for de du prater med. Men reis, se og lytt. Det kommer til å skje en forandring. Selv om ikke alle er like opptatt av det...

mandag 9. januar 2012

Singapore - shoppernes paradis - ikke vårt.

I 1819 ankom Sir Thomas Stamford Raffles den lille øya Singapore. Han mente at stedet var perfekt plassert for britenes handel i Sør Kina havet. Som den handlingens mann han var, tegnet han planene for det som skulle bli det moderne Singapore. Chinatown på den ene siden av byen, Little India på den andre siden og Civic District med sine teatere og museer i midten. Navnet lever videre gjennom Singapores mest kjente landemerke, Raffles Hotel. Og alle vi kjennere vet jo selvsagt at det var her drinken Singapore Sling ble oppfunnet.


Britenes innflytelse kan fortsatt sees i enkelte deler av byen, men du verden, her har det skjedd mye de siste årene. Hvordan kunne man gå fra dette...


til dette i løpet av så kort tid?


Jeg skal ikke utgi meg for å være noen Singaporespesialist, men det er flere ting man ikke kan unngå å legge merke til. De 5 millionene som bor her jobber og jobber og jobber. Og de er så skikkelige at det er nesten ikke til å tro. Og prøver de seg på noen sprell truer bøtene. Ikke lov å spytte og søple og hvis du ikke trekker ned i do rammes du av straffeloven. Lurer på hva som ville skjedd dersom jeg var blitt fersket med mine 60 bokser snus inn i dette landet. Hadde vel vært noen år i fengsel det... Men man kan mene hva man vil om alt dette, men makan til velfrisert, trygt og striglet sted skal du lete lenge etter. Her er alt effektivt, stort og innrettet på business og konsum.

Kjøpesentre, enorme hoteller og spillehaller ligger tett i tett. Vår taxisjåfør fortalte oss at når Singapore arrangerer det eneste Formel 1 løpet i verden som går i bygatene og om natten, så kan taxiene bevege seg under jorden fra parkeringsanlegg til parkeringsanlegg under hele byen.

Det er så effektivt her at selv golfbanene blir benyttet natt og dag. De er nemlig flombelyste! Noe for Losby?



Og midt i byen ligger Beach Road - antagelig så langt unne beachen det nå går an å komme. For Singapore vil gjerne bli større og driver derfor med nyetablering av land i stor skala. Først tok de alle høydedrag i byen og fylte ut i sjøen, så begynt de å ta havsand og etablere nye landområder. Tja, det er jo en del hav før de når Indonesia.

Men midt inne i alt dette storslåtte, moderne, fremtidsrettede finner man noen oaser. Tempelet Srinivasa Perumal er en av dem.


La oss håpe at i alle fall noen greier å finne roen i denne byen. Det greide ikke jeg.


Vi har bestemt oss for å droppe kinesisk nyttår i Hong Kong og har i stedet reist til Bangkok for å skaffe visum til Burma/Myanmar. Forsøker nå å oppdatere meg skikkelig på situasjonen der og gleder meg til aktive, men ikke hektisk dager.

torsdag 5. januar 2012

Tamara Negara - en jungelopplevelse

Aller først må jeg ønske godt nytt år. Champagnefest på Hotel Shangri-la med hatter, livemusic, ballong- og glitterdryss kommer til å bli husket lenge. Ungene stakk i parken bak Twintowers litt før midnatt og syntes det var utrolig komisk at kinesere, indere og malayere pent ba om å få bli fotografert sammen dem. Og de poserte villig vekk og hadde litt filmstjernefølelse tror jeg...











Andreas, Eirin, Maria og Henrik i full festmundur



Tidlig 1. nyttårsdag var det imidlertid bare å skjerpe seg. Etter 3 timers biltur nordover nådde vi Tembeling River i Pahang provinsen. Her ventet en longtailboat som skulle frakte oss videre inn i jungelen til naturreservatet Tamara Negara.





Båten var lekk, båtmotoren var det åpenbart noe galt med og båtføreren var under opplæring så det er vel ingen overdrivelse å si at Runes tålmodighet ble satt på en kraftig prøve før vi endelig kunne få litt fart oppover elva. Noen av oss syntes det var en flott opplevelse å se på badende vannbøfler og fiskere som ordnet med garn og snøre, mens andre i større grad var preget av gårsdagens feiring.


Tamara Negara er verdens eldste regnskog og strekker seg over 4000 kvadratkilometer. I tillegg til en magisk flora er jungelen tilholdssted for elefanter, tigre og et vell av andre dyr. Det betyr på ingen måte at man er garantert å se noen dyr. Vi var på jungelturer med guide både natt og dag, men det eneste vi fikk førsthånds kontakt med var tusenbein, insekter og blodigler. Jungelen er så tett og ufremkommelig at det rett og slett er bortimot umulig å se noe som helst. Dyrene så nok oss, men ikke omvendt. Likevel - lyden av gresshopper, frosk og fugl, kombinert med 30 graders varme og en luftfuktighet på 96 prosent gjør jungelen så eksotisk og fjern fra alt man er vant til at det er en stor opplevelse bare å være der.


Flott utsikt fra den 500 meter lange hengebrukonstruksjonen i tretopphøyde, en gang verdens lengste Canopy Walk. En utfordring for de med høydeskrekk, moro for oss andre :-)


Men på lodgen der vi bodde fikk vi besøk både av apekatter, monitor lizzard, villsvin og ikke minst malayisk, tofarget tapir. Snakk om merkelig og sosialt fabeldyr.


Jungelen er også tilholdssted for Malaysias urbefolkning Orang Asli. Rundt 800 av stammen Patek lever som nomader i dette naturreservatet. Fortsatt jaktes det med blåserør, fortsatt sankes det man trenger i jungelen og fortsatt er skepsisen til "det moderne liv" slående. Ekteskap i 15-16 års alderen, store barneflokker, ingen skolegang og et levesett så primitivt at det nesten ikke er til å forstå. Ungene virket feilernærte og besøket hos denne familien, som fikk betalt i tokens som kunne byttes i ris og annet, ga grobunn for mange tanker.




Ettersom det nå er regntid i Tamara Negara var Tembling River stor og mulig å rafte i. Ikke at dette kan sammenlignes med tidligere raftingopplevelser i Sjoa, men gøy var det likevel med båtflip og småstryk. Mye bedre å falle ut av båten når vannet holder over 20 grader i stedet for 4 grader...



Etter fire dager satte vi igjen kursen for Kuala Lumpur. Faktisk er jeg i ferd med å bli litt forelsket i denne stygg/pene byen, med sin blanding av praktbygg, enkle massasjesalonger, merkelige butikker og suspekte sidegater. Så det måtte ende med gråt og tenners gnissel da ungene og Andreas reiste hjem og Rune og jeg satte oss på flyet hit til strømlinjeformede Singapore. Alle klærne er levert til vask og jeg er i ferd med å kvitte meg med jungellukten, dvs den deilige blandingen av svette, myggolje og mudder. Føler meg egentlig litt utladet, men kjenner jeg oss rett kommer vi vel til å kaste oss over Singapore i morgen. Vi skal være her i 4 dager og hvem vet, kanskje blir også dette en favorittby?