Luftens baroner

Innimellom føles det faktisk veldig travelt å ha bare seks måneders ferie. Aller helst vil man jo ha med seg alt og noen ganger må det tas snarveier for å komme dit man vil i full fart. Det har Rune og jeg gjort de siste dagene.

Fox Glacier er en isbre som går fra 2900 moh og ned til 300 moh, der den møter regnskogen. Fordi breen har så stort fall beveger den seg med 2-5 meter pr. dag. Den nederste delen består av enorme vertikale isnåler og man må derfor gå i timesvis i fjellsidene for å kunne komme til den farbare delen av breen. Dette hadde vi verken tid eller ork til, så da er det jo veldig fint at det er noe som heter helihaik. 4 stk stappes inn i et helikopter med brefører og i løpet av 8 minutter er man på plass. Meget effektivt. Og når jeg i tillegg får sitte foran kan det jo ikke bli bedre!

Vel fremme var det bare å få på seg isbroddene og følge instrukser. Verken Rune eller jeg har gått på bre før, men snø er jo et velkjent fenomen og isbre ligner ikke så rent lite på dårlig strødd holke en alminnelig vinterdag. Forskjellen er bare at det er noen dype sprekker man helst ikke bør gå for nær og noen rasfarlige områder som man også bør ligge unna. Men med brefører gående foran med øks og årvåkent blikk holder det å tråkke broddene godt ned i isen og følge pent i rekke. No problem.

Det er jo pussig at man må reise helt til New Zealand for å teste ut det man egentlig like så godt kunne gjort hjemme. Kanskje brekurs er noe å vurdere?

Fra Fox Glacier kjørte vi videre i retning Queenstown gjennom et forrevent alpelandskap. Vest for Queenstown ligger Fiordland. Dette er det området på New Zealand som minner mest om Norge, men det er en stor forskjell. Det bor jo nesten ikke mennesker her! Hjemme er det gjerne en liten gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men på Sør Øya generelt og Fiordland spesielt er det veldig øde. Kanskje ikke så rart når det er 10-12 meter nedbør pr. år? Av de 12 fjordene som ligger her er det bare Milford Sound som er tilgjengelig med bil, 5 timers kjøring fra Quenstown. Her går Milford Track, en firedagerstur fottur, som av mange anses å være verdens vakreste. Jeg angrer veldig på at vi ikke hadde satt av tid til denne turen, men noe fikk vi da med oss. Vi betalte nemlig piloten Ray for å ta oss ned til Milford Sound i småflyet sitt! Og for en tur!

Å fly rett over og mellom disse snøkledte fjellene er helt spesielt. Man føler seg så liten og når turbulensen river i det spinkle flyet er det ikke fritt for at man føler seg vel prisgitt naturkreftene. Rune som har unngått tivoli siden 8 årsalderen var nok en smule blek og anspent, mens jeg hadde tidenes flyopplevelse :-)

Selve Milford Sound minner veldig om Geirangerfjorden. Vi ble med på båtur ut fjorden sammen en haug turister som var klare på at dette var noe av det vakreste de hadde sett. Vel - kom til Norge - vi har det der også.



Vi er nå veldig klare for å pakke bort vindtette klær og luer, tørke bort nesedråpen og sette kursen for Australia. Et par runder golf her på Millbrook har vært en god oppkjøring for banene i Australia, men først og fremst ser jeg nå frem til å bytte ut natur med kultur. Sidney neste...