Lankawi - ørneøya

Da tsunamien rammet i 2004 slapp Lankawi, Malaysia, billig unna. Mangroveskogen dekker 40 prosent av selve hovedøya og ingen her er i tvil om at jungelens evne til å dempe vannmassene var med på å stoppe bølgen. Etterhvert som Lankawi blir et stadig mer populært turistmål, må vegetasjonen langs kysten også her vike for hotellkomplekser og kjøpesentra, men enn så lenge har Lankawi noe uberørt over seg. Både backpackere og vanlige turister har funnet veien hit, men Lankawi er på ingen måte strømlinjeformet. Klyngen av 99 øyer er en salig blanding av vakker natur, stygg bebyggelse, pussige turistattraksjoner, flotte strender og heftig uteliv.  En usedvanlig vennlig og imøtekommende blanding av malayer, indere og kinesere, i tillegg til et spennende kjøkken, gjør at denne øygruppen absolutt er verdt å besøke.

Vår store familie har brukt mulighetene godt denne uka. Julaften ble feiret med bønnerop fra minareten, juleevangeliet og middag på stranda, før vi hadde gaveåpning under verdens minste plastjuletre. Når den hovedsaklig muslimske hotellbetjeningen trakk i nisselue og pyntet med glitter overalt, skjønte vi at jula så absolutt ble tatt på alvor. For å sette en ekstra spiss på 1. juledag fikk vi utdelt partykit med masker, serpentiner og fløyter, så da skulle det vel ikke være noen grunn til å savne reinsdyrstek?

Båttur mellom øyene er et must, særlig fordi man da får sett mye ørn, noe som har gitt øya sitt navn. For oss ble det litt dramatikk da gutta hadde stupekonkurranse fra båttaket. Andreas var tøffest og kjørte tennene gjennom underleppa. Rett på sykehuset bar det, til kostnadsfri og helproff behandling. Som dere ser på bildet under sitter Andreas og biter i isklut, mens Eirin er alvorlig bekymret.

Vi har også nydt mangroveskogens ro på kajakktur på ivrig utkikk etter slanger og apekatter. Kan det være riktig at man må ta av seg solbriller med speilrefleksglass, ettersom aper blir rasende og kan gå til angrep dersom de ser sitt eget speilbilde? Har apen George rappet universalkortet på nabohotellet, låst seg inn, rasert 12 rom og stukket av gårde med en rosa neglisje? Og kan det være riktig at kobraen forfølger byttet ved å følge rystelser i bakken og har blitt observert jaktende etter en motorsykkel i full fart i over 20 minutter? Og kan det være riktig at flaggermusene vi observerte sovende søtt i hulen sin spiser 1.200 mygg hver pr time og at dette er grunnen til at Lankawi nesten er insektsfritt? Og hva med pytonslangen, kan den spise en hel bøffel etter å å knust alle bena på den for deretter å sove i 6 måneder? Dette er hva vår guide fortalte oss, men jeg kanskje bittelitt skeptisk...

  

Eirin og jeg var tidlig oppe i dag morges og dro på sykkeltur inn i sumpområdene i håp om å få øye på det som skal være verdens største varan. En øgleaktig skapning som kan bli mellom 2-3 meter lang og er åteselseter. De skal visstnok være overalt her, men vi fant ingen. Litt skuffende, men vi skal gjøre et nytt forsøk senere.

Vår familie har kjørt vannscooter, dykket, besøkt rismuseet, paraglidet, jungelvandret, padlet, snorklet, golfet, vært på fiskefarm og shoppet. Vi har spist godt, drukket godt og blitt massert. Vi har svettet i 30 varmegrader og blitt gode og solbrente. Min bursdag har også blitt feiret etter alle kunstens regler, så vi er alle godt fornøyde med det Lankawi har å by på.

Svigerfar Reidar, Kristian og Sten Inge reiser hjem i dag og kommer til å bli savnet. Resten av oss setter kursen mot Kuala Lumpur for å feire nyttår, før vi reiser videre for å være tre dager i jungelen. Kanskje vi får se kjempevaran der... 

God jul fra Malaysia

Du vet du har kommet til et muslimsk land med ambisjoner når dette møter deg allerede på flyplassen...

Fra Australia har vi reist via Singapore til Kuala Lumpur i Malaysia. Byen, på folkemunne bare kalt KL, er ærlig talt ikke mye å skryte av, selv om byens arkitekter er opptatt av at alt skal være størst, lengst og høyest. Når alt kommer til alt er dette en ny by, der trafikken er et kaos, støynivået øredøvende og det som en gang var opprinnelig stort sett har forsvunnet i modernitetens navn. Men noen bygg er flotte slik som tvillingtårnene på 452 meter, selvfølgelig verdens høyeste.

Men for oss var det viktigste at her skulle vi møte våre 4 barn med kjærester og Runes far. Ettersom vi bare skulle være en dag i KL var det viktig å ikke kaste bort tiden så vi hyret på Julie, energisk kinesisk guide med slapt håndtrykk og kneggende latter. Det viste seg snart at Julie nok var en typsik asiat, for vi ble utsatt for et massivt påtrykk om fotografering. Now take picture, evelybody jump and smile, now familypicture, stand here, not there - happy, happy evelybody. Hjelpe og trøste... Hun slet med vår lille, men uorganiserte gruppe. Bare Henrik var 100 % samarbeidsvillig og stilte villig opp foran merkelig tre i den botaniske parken...

...poserte med vaktene foran det splitter nye palasset til kongen, som forøvrig bare kan være konge for en periode på fem år før det er nestemanns tur...

... i kinesisk kostyme til ære for grunnleggeren av en av KL største tinnfabikker...

... og ikke minst var han førstemann ute når hele familien så absolutt i praksis måtte erfare hvor vanskelig det er å hamre mønster i tinn...

Vi følte oss vel heller ikke særlig smarte da vi alle måtte trekke i dette antrekket og stille opp til fotografering for å komme inn i moskeen...

Men omsider slapp Julie taket i oss og vi kunne rusle rundt i fri dressur i Chinatown, der noen shoppet de siste julegavene mens andre tok såkalt fish spa der gnagende småfisk tok seg av møkk mellom tærne og andre uhumskheter...



Vi har nå ankommet Lankawi, en flott liten øy med mange aktivitetsmuligheter og vi gleder oss til være her i en uke og feire julaften her i morgen.

God jul til alle lesere fra vår store familie...

 

... og Rune og Hege :-)

Melbourne - en liten smak av Australia

Å utforske Australia på to uker er en umulig oppgave. Vi har bare så vidt skrapt litt i overflaten. Avstandene er enorme og man må rett og slett bare bestemme seg for hva som skal prioriteres. For oss var valget greit - her skulle det spilles golf. 

Fra Melbourne strekker det seg en landtunge med sjøen på begge sider som kalles Mornington Peninsula. Vi leide oss en leilighet i Sorrento og brukte det som utgangspunkt for å spille noen helt ekstraordinære baner -Legends Course på Moonah Links, The Dunes og sist, men ikke minst erværdige The National - Old Course. Banene har det til felles at greenene er knallharde og lynraske, spillefeltet er peppret med bunkere og det blåser i alle retninger. Og når du står på drivingrangen så ser du at her er det faktisk aktive golfspillere som står og trener og ikke alminnelige slitere som oss. Når Rune fikk et vennlig tips av en tidligere storspiller på 84 år om at han burde være litt kjappere med hoften, skjønte vi hvorfor Australia har så mange gode golfspillere. De er faktisk glødende interessert.

Rune spilte kanonbra, mens jeg etterhvert ble så deprimert av vinden og alle bunkerne at jeg seriøst vurderte å gå til streik. Men banene var en opplevelse i seg selv og så får man jo gått seg en tur i alle fall.

Fra Sorrento tok vi feria over til Queenscliff. Her kjørte vi strekningen som kalles The Great Ocean Road. Veien svinger seg langs sjøen, gjennom pittoreske småbyer og regnskog. Sandstrendene er kilometerlange og en boltreplass for surfere og kitere. Andre deler av kysten består av forrevne klippevegger som stuper ned i sjøen.

Den kanskje mest kjente sandsteinsformasjonen heter de 12 apostler. Villt og vakkert.

 Det som gjorde meg mest oppløftet var imidlertid dette skiltet:

Jeg hadde jo allerede tyvstartet kengurukikkingen i dyrhagen i Sydney, men det er jo selvsagt noe helt annet å se frittgående kenguru. Vi var på forhånd blitt tipset om at det var en golfbane i Anglesea som var tilholdssted for en kengurugjeng og da gikk jeg med på å spille en runde til. Og jeg ble ikke skuffet - det krydde av dem! Store og små, hoppende rundt og slumrende i skyggen.

Og når jeg nå på bildet ser mitt helt utrolig dårlige grep, så øyner jeg et stort forbedringspotensiale når vi i morgen skal spille Royal Melbourne, der The Presidents cup ble spilt for et par uker siden.

Ikke bare fikk vi se kenguruer på våre mange stopp langs The Great Ocean Road, men også koalaer, papegøyer og ikke minst, aboriginals. Artig.

  

Men nå har vi endelig funnet veien til selve Melbourne. Byen koker av juleforventninger og det shoppes og det shoppes. For meg, som er minimalt interessert i butikker, var det en lettelse å finne restbilletter på formiddagsforestillingen Love Never Dies (oppfølgeren til Operafantomet), smyge seg ned på bakerste rad, lytte til musikken og droppe hele julestresset.

For spesielt interesserte kan jeg opplyse at jeg nå har lært at Melbourne uttales Melbøn. Pussig, spør du meg. Blir det Jason Bøn også nå da, eller...

Her er utsikten fra terassen vår akkurat nå...

Turen går nå til Kuala Lumpur via Singapore der vi skal møte familien til jul. Gjett om jeg gleder meg :-)

Kjapp adventsrapport fra Syndey

Tenk deg følgende: Du sitter med et glass hvitvin i hånden på din lille balkong i 25 varmegrader og ser utover hele Circular Quay med Sydney Harbour Bridge kneisende i bakgrunnen. Ferjene strømmer inn med småbrisne og festglade folk på vei til julebord.

Utenfor konkurrerer en aboriginal på didgeridoo med et gateband, som forøvrig har et reportoar jeg kan på fingerspissene etter mine mange timer med trommer på gitarhero.

Det er plastnisser, peace and love, bjelleklang og Driving home for Christmas... Det er stor stemning, masse leven og mye folk.

Slik har vi det akkurat nå og det er helt herlig.

Min kjære har som vanlig lagt opp et ekspansivt program og bare 2 timer etter at vi landet fra New Zealand var vi på plass i The Operahouse for å se balletten Romeo og Julie. Jeg skjønte at dette var for min skyld, for det skulle ikke mange piruettene til før Rune var i sin dypeste søvn.

 Vi tyvstartet kenguru og koalajakten med å ta en tur til Sydney Wildlifesenter...

og vi har vært på akvariet, som faktisk er det flotteste saltvannsanlegget jeg har sett. Flott for unger og for meg med hvithai og sjøku :-)

Vi har spilt to runder golf på Sidneys høyest rankede baner og for de som er interessert kan jeg si at anleggene her ikke kan måle seg med toppbanene på NZ. Nedslitte, med provisoriske hull og dårlig service.

Vi har også sett musicalen Jersey Boys og ellers tatt for oss av det Sydney har å by på. En fascinerende og kontrastfylt smeltedigel som har absolutt alt. I kveld skal vi se teaterstykket No mans land på Operaen og deretter sjekke ut nattelivet i Chinatown. Vi skal på vårt lille julebord feire at Rune nettopp har fått beskjed om at "den store saka" ble vunnet med saksomkostninger. Hurra og god adventstid.

Melbourne neste.

Luftens baroner

Innimellom føles det faktisk veldig travelt å ha bare seks måneders ferie. Aller helst vil man jo ha med seg alt og noen ganger må det tas snarveier for å komme dit man vil i full fart. Det har Rune og jeg gjort de siste dagene.

Fox Glacier er en isbre som går fra 2900 moh og ned til 300 moh, der den møter regnskogen. Fordi breen har så stort fall beveger den seg med 2-5 meter pr. dag. Den nederste delen består av enorme vertikale isnåler og man må derfor gå i timesvis i fjellsidene for å kunne komme til den farbare delen av breen. Dette hadde vi verken tid eller ork til, så da er det jo veldig fint at det er noe som heter helihaik. 4 stk stappes inn i et helikopter med brefører og i løpet av 8 minutter er man på plass. Meget effektivt. Og når jeg i tillegg får sitte foran kan det jo ikke bli bedre!

Vel fremme var det bare å få på seg isbroddene og følge instrukser. Verken Rune eller jeg har gått på bre før, men snø er jo et velkjent fenomen og isbre ligner ikke så rent lite på dårlig strødd holke en alminnelig vinterdag. Forskjellen er bare at det er noen dype sprekker man helst ikke bør gå for nær og noen rasfarlige områder som man også bør ligge unna. Men med brefører gående foran med øks og årvåkent blikk holder det å tråkke broddene godt ned i isen og følge pent i rekke. No problem.

Det er jo pussig at man må reise helt til New Zealand for å teste ut det man egentlig like så godt kunne gjort hjemme. Kanskje brekurs er noe å vurdere?

Fra Fox Glacier kjørte vi videre i retning Queenstown gjennom et forrevent alpelandskap. Vest for Queenstown ligger Fiordland. Dette er det området på New Zealand som minner mest om Norge, men det er en stor forskjell. Det bor jo nesten ikke mennesker her! Hjemme er det gjerne en liten gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men på Sør Øya generelt og Fiordland spesielt er det veldig øde. Kanskje ikke så rart når det er 10-12 meter nedbør pr. år? Av de 12 fjordene som ligger her er det bare Milford Sound som er tilgjengelig med bil, 5 timers kjøring fra Quenstown. Her går Milford Track, en firedagerstur fottur, som av mange anses å være verdens vakreste. Jeg angrer veldig på at vi ikke hadde satt av tid til denne turen, men noe fikk vi da med oss. Vi betalte nemlig piloten Ray for å ta oss ned til Milford Sound i småflyet sitt! Og for en tur!

Å fly rett over og mellom disse snøkledte fjellene er helt spesielt. Man føler seg så liten og når turbulensen river i det spinkle flyet er det ikke fritt for at man føler seg vel prisgitt naturkreftene. Rune som har unngått tivoli siden 8 årsalderen var nok en smule blek og anspent, mens jeg hadde tidenes flyopplevelse :-)

Selve Milford Sound minner veldig om Geirangerfjorden. Vi ble med på båtur ut fjorden sammen en haug turister som var klare på at dette var noe av det vakreste de hadde sett. Vel - kom til Norge - vi har det der også.



Vi er nå veldig klare for å pakke bort vindtette klær og luer, tørke bort nesedråpen og sette kursen for Australia. Et par runder golf her på Millbrook har vært en god oppkjøring for banene i Australia, men først og fremst ser jeg nå frem til å bytte ut natur med kultur. Sidney neste...

Sør Øya - stedet for de store naturopplevelser

Maoriene har bare 11 bokstaver så alle stedsnavn som ikke er på engelsk, dvs de aller fleste, høres helt like ut. Jeg har derfor store problemer med å huske hvor jeg er og hvor jeg skal, for ikke å snakke om hvor jeg har vært! Tongariro, Rotorua... Uansett, vi er fortsatt på New Zealand.

De tre siste dagene har vi bodd hos Pete og Clare nær Motueka, en liten by ved nasjonalparken Abel Tasman på Sør Øya. I tillegg til å ta vare på oss var deres store prosjekt å bli kvitt tre kia, noen flotte grønne parakitter som hadde slått seg ned. Snakk om rampegjeng. Når de kom flyvende inn fra bushen med skrik og skrål om kvelden var det utelukkende for å finne på tull og tøys. Rive i stykker lokket på bodlebadet, rive av vindusviskere, rappe saker og ting. For et styr.

Fuglene er fredet så den eneste muligheten vårt vertskap hadde var å jage dem med vanngevær. Utrolig komisk, særlig når jeg fikk beskjed om at jeg for all del ikke måtte gi dem noe oppmerksomhet fordi de da bare ville komme tilbake. Sannsynlig!


Men Pete og Clare var i likhet med de fleste kiwier opptatt av at vi måtte komme oss ut på tur. Vi dro derfor ut med havkajakk for å besøke en selkoloni og forsøke å finne blå pingviner (fant bare en død). Ingen av oss har padlet kajakk før, men det var ikke noe problem. En del kjefting fra han der bak for urytmisk åreføring og sprut, men er det ikke egentlig hans jobb å synkronisere seg med meg da? Temmelig støl i armene dagen etterpå, så det var vel en del å hente på teknikken. Men det var rett og slett veldig fint å gli stille avgårde i aquamarinfarget hav mellom øyer og langs huler og klippevegger.

I Abel Tasman er det mange flotte turmuligheter og med det været vi hadde var det bare å komme seg av gårde. Yrende fugleliv, flotte strender og trolske skoger.

Vi  ble også sendt ut til nasjonalparken Kahurangi for å bestige Mt Arthur på 1790 moh. En drøy tur spør du meg med temmelig bratte partier.

Og når det i tillegg var områder med snø så begynte det å minne vel mye om hjemme.

 

Det er ille å måtte innrømme det, men da det var 10 minutter igjen til toppen orket jeg ikke mere snø i støvlene og begynte å mase om skredfare og skiftende vær i fjellet. Rune klatret til topps uten meg og det er vel unødvendig å si at det har vært et tema siden. Jeg har nå fått kallenavnet pysa og det liker jeg dårlig.

Vi har i dag kjørt vestkysten ned til det som heter Southern Alps og har sjekket inn på et noe lurvete fjellhotell. I morgen er planen å fly opp til Fox Glacier med helikopter og gå på bretur. Dette føyer seg jo pent inn i rekken av ting jeg ikke har gjort før, men hva gjør man ikke for å slippe å bli kalt ei pyse. Satser på at breføreren kan sine saker...