Sør Øya - stedet for de store naturopplevelser

Maoriene har bare 11 bokstaver så alle stedsnavn som ikke er på engelsk, dvs de aller fleste, høres helt like ut. Jeg har derfor store problemer med å huske hvor jeg er og hvor jeg skal, for ikke å snakke om hvor jeg har vært! Tongariro, Rotorua... Uansett, vi er fortsatt på New Zealand.

De tre siste dagene har vi bodd hos Pete og Clare nær Motueka, en liten by ved nasjonalparken Abel Tasman på Sør Øya. I tillegg til å ta vare på oss var deres store prosjekt å bli kvitt tre kia, noen flotte grønne parakitter som hadde slått seg ned. Snakk om rampegjeng. Når de kom flyvende inn fra bushen med skrik og skrål om kvelden var det utelukkende for å finne på tull og tøys. Rive i stykker lokket på bodlebadet, rive av vindusviskere, rappe saker og ting. For et styr.

Fuglene er fredet så den eneste muligheten vårt vertskap hadde var å jage dem med vanngevær. Utrolig komisk, særlig når jeg fikk beskjed om at jeg for all del ikke måtte gi dem noe oppmerksomhet fordi de da bare ville komme tilbake. Sannsynlig!


Men Pete og Clare var i likhet med de fleste kiwier opptatt av at vi måtte komme oss ut på tur. Vi dro derfor ut med havkajakk for å besøke en selkoloni og forsøke å finne blå pingviner (fant bare en død). Ingen av oss har padlet kajakk før, men det var ikke noe problem. En del kjefting fra han der bak for urytmisk åreføring og sprut, men er det ikke egentlig hans jobb å synkronisere seg med meg da? Temmelig støl i armene dagen etterpå, så det var vel en del å hente på teknikken. Men det var rett og slett veldig fint å gli stille avgårde i aquamarinfarget hav mellom øyer og langs huler og klippevegger.

I Abel Tasman er det mange flotte turmuligheter og med det været vi hadde var det bare å komme seg av gårde. Yrende fugleliv, flotte strender og trolske skoger.

Vi  ble også sendt ut til nasjonalparken Kahurangi for å bestige Mt Arthur på 1790 moh. En drøy tur spør du meg med temmelig bratte partier.

Og når det i tillegg var områder med snø så begynte det å minne vel mye om hjemme.

 

Det er ille å måtte innrømme det, men da det var 10 minutter igjen til toppen orket jeg ikke mere snø i støvlene og begynte å mase om skredfare og skiftende vær i fjellet. Rune klatret til topps uten meg og det er vel unødvendig å si at det har vært et tema siden. Jeg har nå fått kallenavnet pysa og det liker jeg dårlig.

Vi har i dag kjørt vestkysten ned til det som heter Southern Alps og har sjekket inn på et noe lurvete fjellhotell. I morgen er planen å fly opp til Fox Glacier med helikopter og gå på bretur. Dette føyer seg jo pent inn i rekken av ting jeg ikke har gjort før, men hva gjør man ikke for å slippe å bli kalt ei pyse. Satser på at breføreren kan sine saker...