Melbourne - en liten smak av Australia

Å utforske Australia på to uker er en umulig oppgave. Vi har bare så vidt skrapt litt i overflaten. Avstandene er enorme og man må rett og slett bare bestemme seg for hva som skal prioriteres. For oss var valget greit - her skulle det spilles golf. 

Fra Melbourne strekker det seg en landtunge med sjøen på begge sider som kalles Mornington Peninsula. Vi leide oss en leilighet i Sorrento og brukte det som utgangspunkt for å spille noen helt ekstraordinære baner -Legends Course på Moonah Links, The Dunes og sist, men ikke minst erværdige The National - Old Course. Banene har det til felles at greenene er knallharde og lynraske, spillefeltet er peppret med bunkere og det blåser i alle retninger. Og når du står på drivingrangen så ser du at her er det faktisk aktive golfspillere som står og trener og ikke alminnelige slitere som oss. Når Rune fikk et vennlig tips av en tidligere storspiller på 84 år om at han burde være litt kjappere med hoften, skjønte vi hvorfor Australia har så mange gode golfspillere. De er faktisk glødende interessert.

Rune spilte kanonbra, mens jeg etterhvert ble så deprimert av vinden og alle bunkerne at jeg seriøst vurderte å gå til streik. Men banene var en opplevelse i seg selv og så får man jo gått seg en tur i alle fall.

Fra Sorrento tok vi feria over til Queenscliff. Her kjørte vi strekningen som kalles The Great Ocean Road. Veien svinger seg langs sjøen, gjennom pittoreske småbyer og regnskog. Sandstrendene er kilometerlange og en boltreplass for surfere og kitere. Andre deler av kysten består av forrevne klippevegger som stuper ned i sjøen.

Den kanskje mest kjente sandsteinsformasjonen heter de 12 apostler. Villt og vakkert.

 Det som gjorde meg mest oppløftet var imidlertid dette skiltet:

Jeg hadde jo allerede tyvstartet kengurukikkingen i dyrhagen i Sydney, men det er jo selvsagt noe helt annet å se frittgående kenguru. Vi var på forhånd blitt tipset om at det var en golfbane i Anglesea som var tilholdssted for en kengurugjeng og da gikk jeg med på å spille en runde til. Og jeg ble ikke skuffet - det krydde av dem! Store og små, hoppende rundt og slumrende i skyggen.

Og når jeg nå på bildet ser mitt helt utrolig dårlige grep, så øyner jeg et stort forbedringspotensiale når vi i morgen skal spille Royal Melbourne, der The Presidents cup ble spilt for et par uker siden.

Ikke bare fikk vi se kenguruer på våre mange stopp langs The Great Ocean Road, men også koalaer, papegøyer og ikke minst, aboriginals. Artig.

  

Men nå har vi endelig funnet veien til selve Melbourne. Byen koker av juleforventninger og det shoppes og det shoppes. For meg, som er minimalt interessert i butikker, var det en lettelse å finne restbilletter på formiddagsforestillingen Love Never Dies (oppfølgeren til Operafantomet), smyge seg ned på bakerste rad, lytte til musikken og droppe hele julestresset.

For spesielt interesserte kan jeg opplyse at jeg nå har lært at Melbourne uttales Melbøn. Pussig, spør du meg. Blir det Jason Bøn også nå da, eller...

Her er utsikten fra terassen vår akkurat nå...

Turen går nå til Kuala Lumpur via Singapore der vi skal møte familien til jul. Gjett om jeg gleder meg :-)