Myanmar - annerledeslandet

Går det i det hele tatt an å oppholde seg i et land der mobiltelefonen overhodet ikke virker, der det nesten ikke er tilgang til internett, der strømmen går hele tiden og veinettet er en støvete vits? Er det noe poeng i å legge ferien til et korrupt, generalstyrt, nedslitt og skittent land der du må ha reisekassa i USD fordi bankkort ikke aksepteres? Et land som står mer eller mindre står stille mellom kl 19-20 fordi "alle" da er samlet rundt TV for å se en idiotisk koreansk såpeserie fra livet på en vingård? Et land der transport foregår med oksekjerre og landbruket med hakke og spade. Svaret er et rungende ja! Reis før turismen tar overhånd og mens burmeserne fortsatt er smilende, åpne og alltid klare for å ønske deg velkommen inn. Reis før håndverk blir erstattet av kinesisk juggel og før den vestlige påvirkningen pulveriserer egenarten i dette merkverdige landet. Reis mens gutta forsatt er iført longyi og tygger betel. Kort sagt - reis nå!

Allerede ved ankomst til Yangon skjønner man at dette landet er litt utenom det vanlige. Hvor ellers i verden tilsier mote og tradisjon at man skal være gul i ansiktet? Her smøres fjeset hver morgen inn med en hjemmelaget barkeblanding som visstnok skal være fin for huden, beskytte mot sola og samtidig være veeeldig tiltrekkende.

Unge og gamle - alle skal få...

Og jeg fikk selvsagt et velment tilbud om forskjønning som jeg ikke kunne takke nei til...

Etter mange års vanstyre og manglende vedlikehold er den tidligere hovedstaden Yangon fullstendig nedslitt. Her har generalene prioritert bygging av flunkende ny hovedstad på et sted uten beboere midt i landet, fremfor å ta vare på mange fantastiske bygninger, herunder sporene av britisk kolonivelde. Men sjarmen er der, herunder en Chinatown for de lokale - fullstendig uten innretning mot turisme. Ikke en fake klokke å spore. Byen kan også skilte med et utall templer, og verdens vakreste pagode, Shwegadon. Å sitte her noen timer og bare se på alt som foregår, mens solen går ned var en opplevelse i seg selv. For oss var det helt uforståelig at forvalterne av dette pilegrimsstedet hadde tillatt en vanvittig glorete belysning, men dette var fremskritt, dette var moderne og dette var privat initiativ og dermed ønsket velkommen. 

Vår nye venn, som foretrakk å bli kalt U Lucky Star, hadde en kommentar da jeg fikk tilsnakk for uanstendig sittestilling der vi satt blandt munkene og nøt stillheten - You must understand - here you can use flash, but you cannot flash...

Burmeserne er virkelig Buddhas barn og dypt religiøse. Tidlig om morgenen vandrer munker og noviser av sted for å motta dagens almisser. Det spises før soloppgang og den maten som samles inni løpet av morgentimene skal spises før klokken 12, hvoretter det fastes til neste dag.

Til å begynne med holdt vi respektfull avstand til munkene, men oppdaget fort at de fleste både ville praktisere engelsken sin og var ikke så rent lite glade i å bli tatt bilder av.

Etter Yangon satte vi kursen for Mandalay, Myanmars nest største by, hovedstad frem til britene jagde kongefamilien i eksil, og fremdeles et religiøst sentrum. Her bygde Kong Mindo på 1800-tallet sitt enorme palass, for seg, sine mange koner og uttallige av konkubiner, til sammen ca 10 kvadratkilometer. I kampene mellom britene og japanerne ble palassområdet så godt som utradert, men er i dag gjenoppbygd. I Mandalay finner man også det som kalles verdens lengste bok. 2400 munker brukte et halvt år på å risse teksten i Tripitakaen, buddhistenes "bibel", inn i 729 steintavler. Imponerende.

Her kan man også besøke Mahamuni Paya som huser en noe spesiell Buddhafigur. Så mye bladgull har gjennom ofring blitt festet til denne statuen at den nå er nesten ugjenkjennelig. Rune fikk på seg longyi, mennenes tradisjonelle sarongvariant og fikk komme inn, mens jeg måtte stå utenfor å se sammen resten av kvinnene. Men ingen grunn til å klage fikk jeg vite - er jeg snill og grei vil jeg kanskje bli mann i mitt neste liv og da kan jeg få komme inn...



Noen må også ta jobben med å banke det løvtynne
gullet. Ingen maskin kan så langt erstatte solid kropparbeid.



Dagene i Mandalay var fulle av inntrykk. Vi tok oss frem med båt og hest, godt hjulpet av vår lokale guide. Noe av det meste spesielle var imidlertid å oppsøke de berømte Mustasjebrødrene, en tidligere omreisende underholdningstrupp, som ble bannlyst av myndighetene på grunn av sin samfunnsatire. To av de tre brødrene har tilbragt årevis i fengsel og har fortsatt ikke tillatelse til å opptre offentlig. Vi overvar derfor showet sammen med et tyvetalls andre utlendinger hjemme hos brødrene. Crazyhumor, ramsalt sammfunnskritikk, røykepåbud og en spesiell takk til oss som var med på å gi Aung San Suu Kyi fredsprisen.



Lu Maw holder dampen oppe med søster og svigerinne



Par Par Lay - fortsatt preget av sitt lange fengselsopphold, men overhodet ikke innstilt på å gi seg.



Etter noen dager satte vi oss på rutebåten og fulgte Irrawaddy elven langsomt sydover. Rune slo ihjel tiden med å bli knust i sjakk av matrosen, mens jeg hadde selskap av Knausgård. Målet var sagnomsuste Bagan. På en slette er det gjennom tiden bygd ikke mindre enn 13 000 templer og pagoder. I dag står rundt 3000 tilbake. Noen ødelagt av alder og jordskjelv, noen i ferd med å restaureres, mens andre er godt bevarte.

Vi benyttet anledningen til å se herlighetene fra luftballong i morgengryet. Iskald morgen, men med ballongflammen fint varmende over hodet svevde vi over Ananda Phato, Shwesandaw Paya og alle de andre vakre pagodene. Kan det bli bedre?

Etter noen dager i Bagan tok vi oss til Inle Lake, en høytliggende innsjø i Shan staten. Landsbyene langs innsjøen er hovedsaklig bygd på påler og kan ved første øyekast virke primitive og fattigslige. Men bak mange av fasadene skjuler det seg små hemmeligheter - sølvsmier, veverier, sigarverksteder, treskjærervirksomheter. Det er flytende hager og handelsvirksomhet, hjemmebrenning og noodelproduksjon.

Men flottest av alt er å se på fiskerne der de balanserer de smale båtene på det blekkblå vannet, mens de padler båten stødig med den ene foten.



I tillegg til å bruke båt leide vi sykler for å komme rundt. Ved hjelp av vår guide og tolk Moe Kyaw var det lett å få innpass og folk hadde alltid tid til å slå av en prat og fortelle hva de drev på med.

Sterkt inntrykk gjorde det da vi besøkte Nga Hpe Kyaung klosteret, der munkene i ledige stunder har trent opp kattene der til å gjøre noen små kunster. Jeg så at den ene katten var veldig skadet og spurte hva som hadde skjedd. Jeg ble fortalt at katten hadde fått grønn orm i ansiktet og dermed hadde slikket bort ansiktet i ren desparasjon. Jeg spurte hvorfor de ikke tok livet av den, men det å ta liv var imot Buddhas lære. Katten kunne heller ikke skilles fra de andre kattene for å hindre smittesprednng, for her skulle skjebnen råde. Jeg foreslo at jeg kunne ta livet av katten, men dette ble også avslått. Likevel - å se hvor fælt munken hadde det, ved at han ikke kunne gripe inn, var sterkt. 





Jeg kunne skrevet en bok om alt vi så og opplevde, men vil bare komme med en liten henstilling til slutt. De politiske sanskjonene er i ferd med å lette og opposisjonen ønsker turistene velkommen. Vær nøye med å spre pengene slik at minst mulig går til det offentlige og vær varsom når du snakker politikk. Man vet fortsatt ikke hvem som lytter og hvilke konsekvenser det kan ha for de du prater med. Men reis, se og lytt. Det kommer til å skje en forandring. Selv om ikke alle er like opptatt av det...