Luang Prabang - et liv som munk?

Når man er i Laos er viktig å gjøre som de lokale, nemlig ta en liten dupp så sant anledningen byr seg. Rune lot seg imponere her på flyplassen, men når sant skal sies tror jeg all denne sovingen hadde med tempelsjokket å gjøre. Og har man først hatt tempelsjokk en gang er det lett å få tilbakefall, har jeg hørt. Vi er nå i Luang Prabang, selveste tempelhovedstaden, så vi bestemte oss for en forsiktig tilnærming. Denne lille byen beliggende ved Mekongelven er beskyttet av UNESCO og er en vakker liten perle. Her er mye av den franske arkitekturen og kulturen bevart, samtidig som byen er et religiøst høysete.

Dersom jeg i mitt neste liv blir født i Laos vil jeg bli munk i Luang Prabang. På tross av over 250 forbud og påbud om hvordan man skal leve livet, tror jeg munkene her har det godt. Se bare her...

Tidlig i grålysningen vandrer hundrevis av munker og noviser i stillhet gjennom gatene for å motta dagens måltid. Munkene først, med begge skuldrene tildekket og novisene pent bak. Å gi almisse til munkene er et lite rituale i seg selv, der man sitter barføtt på kne og gir for eksempel en klype ris, mens man unngår å se munkene direkte i øynene. Munkene nyter den aller største respekt og fra turistene får de så mye oppmerksomhet at det kan gå til hodet på enhver. Fotoshoot hver dag! 

For mange er klosterlivet den eneste måten å skaffe seg en utdannelse på. Men du verden - her der det store muligheter - bare for gutta, selvsagt. Er du flink munk kan du holde det gående helt opp til universitetsnivå innen de fleste fag. Riktignok med en litt pussig skoleuniform, rigide spisetider og et stort innslag av religionskundervisning, pugging og synging, men dog...

Og ikke nok med det, enkelte munker får også superpower. Vi har hørt om munker som sverd ikke biter på, som ikke blir skadet av kuler, som kan helbrede, forutse lottorekker og se inn i fremtiden, bare for å nevne noen av mulighetene.

Riktignok er sovesalen av det enkle slaget, men på dagtid kan du vandre fritt rundt i de vakreste templer. Blir du lei av ditt eget tempel kan du dra på besøk til mer spennende steder. Dette gjelder ikke i rengtiden selvsagt, for Buddha bestemte, da han fikk klager over at munkene tråkket ned risplantene, at de ikke skulle ut på vandring da plantene var på sitt mest sårbare.

Og hele tiden blir du bedt på fest. Det være seg bryllup, festivaler eller du blir rett og slett bedt om å chante litt når behovet melder seg. Vi kom over denne gjengen langt inn i skogen da vi var på trekking. De koste seg med et bedre måltid mat tilbredt som takk for religiøst bidrag under en storfamiliepicknic. For munker har ikke lov å lage mat, selvsagt. Det skulle bare mangle.

Og ikke nok med det, men når du ikke ønsker å være munk lenger har du kjempedraget på damene! Alle vil gifte seg med en velutdannet, skikkelig og disipinert mann. Det skjønner jeg godt.

Men nok om munkelivet. Luang Prabang kan også by på dette supre badestedet. Mange små bekker møtes og har dannet store områder med kulper og fossefall. Iskaldt vann, men helt herlig. Forøvrig bruker vi dagene på å sykle rundt i gater yrende av liv, nyte livet ved svømmesbassenget og handle på markedene. Når Rune i tillegg har funnet en golfbane der han kan trene, har vi ingen grunn til å klage over at vi skal tilbringe en uke her :-)