På villstrå

Det er faktisk fullt mulig å gå seg vill i fjellet på New Zealand, selv på en solkinnsdag. Det fikk Rune og jeg erfare i går.

Planen var å gå Tongariro Alpine Crossing - en fjelltur som antagelig er New Zealands parallell til Besseggen. Vi sto opp tidlig og pakket sekken, men fikk beskjed om at ruten, i likhet med dagen før, var stengt på grunn storm i fjellet. Alternativet var å gå en crossing i litt lavere terreng mellom Mount Ngauruhoe (Mt. Doom) og Mount Tahurangi. Ruta gikk i området som ble brukt til opptakene fra Mordor i filmen Ringenes Herre.

Turen skulle ta være 19 km lang og ta ca 7 timer - akkurat passe tenkte vi. Sammen med 13 andre turgåere ble vi fraktet opp og satt av med et grovt kart i hånda. Litt defensivt la vi oss midt i laget og som sauen regnet vi med at de andre visste hvor vi skulle. Men det visste de ikke. Allerede etter 500 meter tok bjellesauen feil av veien og det tok det lang tid før noen oppdaget. Stien gikk rett og slett i oppløsning og så sto vi der da... Folk forsvant i ulike retninger uten mål og mening. Rune, den gamle speider slo seg sammen med en annen gammel speider med GPS og vi var fem stykker som begynte å gå i det vi mente var riktig retning. Men det var kuppert og det var langt og det var vind rett i mot! Plutselig var vi i de områdene vi slett ikke skulle være i, men du verden så flott det var. Vi gikk i lavasand i en fjellørken jeg ikke har sett maken til.

Etter 4,5 time kom vi endelig til den hytta som vi egentlig skulle passert etter en 1,5 time og da var enkelte allerede ganske slitne. Og da var det altså 5,5 timers tur igjen før vi var fremme der bussen skulle plukke oss opp.



Men sola skinte, stien videre var godt merket og det hele var utrolig flott.

Turen ble på nesten tre mil og så langt tror jeg kanskje ikke jeg har gått i fjellet før. Resten av gruppa hadde snudd og kommet seg ned til veien og hjem derfra. En liten lærepenge for oss - bruk hodet selv og ikke stol på andre.

Etter disse strabasene måtte vi sette oss i bilen sent på kveld og kjøre 3 timer ned til Napier. (Masse possum langs veien - gøy) Vi hadde nemlig teetime på Cape Kidnapper i dag tidlig og det ville vi jo ikke gå glipp av. Se bare på dette...

At denne banen er laget for spillere av et helt annet kaliber enn Rune og meg er det ingen tvil om, men du verden så moro det er å spille en så utfordrende bane. Jeg kan jo late som om jeg leser greenen, men treput blir det jo i beste fall uansett...



Vi tullet oss bort både på fjellet og på golfbanen, men hva gjør vel det. I morgen reiser vi til Wellington - og veien dit er det vel ikke mulig å ta feil av.