Siste stopp Nepal

Endelig tilbake til Kathmandu - byen som er så skitten, bråkete og illeluktende at den nok først og fremst appellerer til spesielt interesserte - som meg. Man må bare ta på seg "andre briller" og dermed ser man vennlige mennesker som hilser Namaste, gamle bygninger med praktfulle treskjeringsarbeider (Ok - litt forfallent, kanskje) templer og stupaer. Her finner man en mix av fjellturister som jakter siste nytt på de utallige friluftsforretningene, gjenglemte backpackere på Freak street, sherpaer på utkikk etter jobb og hellige menn. Her kan man oppleve den levende barnegudinnen Kumari, de tilliggende godt bevarte byene Patan og Bhaktapur, tankamalere, bønnehjul, tibetanske flyktninger og er man heldig, Richard Gere på utkikk etter åndelig påfyll.

Det var stor stas å treffe igjen våre venner Camilla og Dag, vår norske Nepalekspert Ann-Helèn og ikke minst min gamle venn Bharat, som bestemte seg for å bli med oss til fjells. For det var nemlig 9 dagers trekking i Langtang som var hovedprosjektet.

Jeg skal ikke gå i detalj, men nøye meg med å si at vi alle møtte noen grenser undereis. Høydesyke, utslitthet, søvnmangel og kulde var en del av pakka. Men naturopplevelsen var absolutt uovertruffen. Hvor ellers kan man gå gjennom blomstrende rhododendronskoger og samtidig komme seg opp på topper på 5000 meter. Speide etter snøleopard og drikke jakmelk, dele vann med tungstbærende lokalbefolkning og våkne til chanting fra nærmeste buddhistiske tempel. Jeg elsker det!


Hege, Rune, Camilla og Dag på 4800



Ikke lett å sove på 3.900



På vei til Gosainkunda intenst angrende på alle croissantene inntatt det siste halvåret.

 

Bharat, Camilla og Ann-Helén nyter lokalt heksebrygg



Frøken lett på tå (Camilla) tar seg en pust i bakken sammen Dag.

Vel tilbake til Kathmandu leide vi helikopter, selvsagt for å ta Everest nærmere i ettersyn, Mellomlanding på verdens skumleste flyplass, Luckla, før vi satte kursen mot basecamp. Og er det en ting jeg er helt sikker på så er det at jeg aldri skal trekke dit, for det så mildt sagt slitsom ut!

For den som er interessert i trekking i Nepal, Bhutan og Tibet anbefales http://www.traveltrek.asia/

Etter litt sårt tiltrengt hvile i Kathmandu satte vi endelig kursen hjemover. Utrolig hyggelig å bli møtt av familien på Gardermoen med faner og blomster. Dette har virkelig vært en Once in a lifetime opplevelse og reiselysten har ikke blitt mindre - tvert imot.

Vi vil takke alle som har lest denne bloggen og håper den har gitt inspirasjon til alle reiselystne.

India - landet som har alt

Etter nå å ha reist rundt i India i tre uker, føler vi forstsatt at vi bare har skrapt så vidt i overflaten på dette unike landet. India er så mange ting - vakker kunst, variert natur, ulike religioner, ulike språk, praktfulle byggverk, spennende smaker og farger, farger, farger.


Muslimsk familie har trukket i finstasen og ville gjerne bli tatt bilde av.

Samtidig finnes fatttigdom, håpløshet og ikke minst et kastesystem som gjør meg eitrende forbannet, men som jeg også etterhvert begynner å lære noe om. Uten det sterke kastesystemet hadde man for eksempel neppe klart å bevare de sterke håndverkstradisjonene som vi kan glede oss over i dag. Men samtidig er systemet så grovt undertrykkende at det overhodet ikke lar seg forsvare. Bare en slik ting som at krigerkasten og håndverkskasten får spise kjøtt for å bli sterke, men resten er vegetarianere er jo underlig. Og mange mener faktisk at dette systemet, som har vart i mange tusen år, har ført til en slags fremdyrking av særegenskaper som for eksempel beslutningsevne, aggresjon, kreativitet, dumskap osv - Darwin i hurtigversjon - og bruker dette til å forsvare hvorfor noen menneskegrupper er bedre egnet til dette og hint enn andre. Ettersom vi har vært sammen med indere og har pratet og diskutert døgnet rundt har vi skjønt at det er lenge til kjærlighetsekteskap blir normen, de kasteløse på bygda får en reell mulighet til et bedre liv og kvinner oppnår likestilling. Men ting skjer og jeg blir bare mer og mer sikker på at utdanning er den eneste veien å gå.

Vi har de siste dagene bodd pinlig overdådig i ombygde palasser tilhørende distriktenes maharajarer og driftet av den allestedsværende og myteomspunnede Tata-gruppen som også eier Taj Hotels. Målet deres er at vi skal føle oss kongelige, og vi har hatt butlere, tjenere og en service på et fantastisk, men nesten servilt nivå. Det har rett og slett har vært litt vanskelig å takle for ei enkel trønderpi. Det er jo litt spesielt når pyntetede elefanter og kameler står parkert ved inngangen, det blåses i horn, samtidig som du blir overdrysset av blomster og pyntet med bindhi og indiske smykker. Men jeg skal vel ikke klage. Konstaterer likevel at det jeg greier å spa opp av kofferten nå er så utslitt at det er lett å foretrekke middag på rommet i stedet for å menge seg med fiffen ...

Dette er antrekkene til rengjøringspersonalet, så det sier vel i grunnen det meste...

Vi har nå hatt den tradisjonelle runden i den rosa byen Jaipur med Amber Fort, Vindenes palass og andre praktbyggverk. Akkurat nå er vi i Agra og har selvsagt vært på Fatehtpur Sikrit, sett Taj Mahal i soloppgang og besøkt Agra Fort. Jeg har jo besøkt alle disse stedene før, men Rune har med god grunn vært heftig og begeistret.

Vi er i ferd med å avslutte vårt eventyr i India. Vi må på tross av all elendighet bare slå fast at dette kanskje er det mest fantastiske og mangfoldige landet vi har vært i.  Shantaram, Slumdog Millionare og Balansekunst - noen av mange flotte bøker fra India som bør leses for den som heller vi ha India i papirversjon. Eller sjekk ut noen av de utrolige Bollywoodfilmene som finnes på markedet. Gøy :-) Og bare så det er sagt - førstesiden i TheTimes of India har de siste dagene dreid seg om en norsk barnevernsak, der to indiske barn blir holdt tilbake i Stavanger pga omsorgssvikt, mens foreldrene vil ha barna hit til India. Så nå er Norge satt på kartet også.

I morgen tidlig kjører vi til Dehli igjen og setter deretter kursen for Kathmandu, der vi skal treffe våre venner Camilla og Dag. Deretter kaller Himalaya.

Varanasi - fra helvete til himmel

Varanasi antas å være verdens eldste kontinuerlig levende by - over 3500 år gammel. Byen er hinduenes aller helligste og alle hinduer bør besøke byen en gang i løpet av livet. Bad i Ganges gir tilgivelse for alle synder og de som dør eller kremeres her unnslipper gjenfødelsenes lidelser.

Det var også her Buddha samlet sine første fem disipler etter at han ble opplyst. Byen er derfor et av de fremste pilgrimsmål også for buddhistene og man finner her fantastiske kunstverk som har vært inspirasjonskilden og forbildet for all senere buddhistisk kunst.

Likevel, dagene her har vært tøffe. Det menneskemylderet man møter overgår alt annet jeg har opplevd. Gatene er så trange, støyen så øredøvende, luktene så overveldende og synsinntrykkene så voldsomme at det nesten ikke lar seg beskrive. Det er så mye avføring, søppel, lidelse og fattigdom at man nesten ikke vet hvor man skal feste blikket.

Etter 30 sekunder i denne byen har man bare lyst til å lukke øynene, komme seg tilbake til trygge omgivelser på hotellet og ta seg et karbad fyllt med antibac.

Likevel, noe av poenget med å reise er nettopp å lære, prøve å forstå og kanskje også tåle å bli konfrontert med det ubehagelige. For det er noe veldig fremmed ved å se lik bæres gjennom byen, for så å bli dyppet i Ganges og påtent. Over 300 mennesker brennes ved elvebredden hver dag, hvoretter asken blir strødd på elven. Bare mannlige pårørende får være tilstede, for her skal ikke sjelen holdes tilbake av gråt og annen sentimentalitet.

Det er tankevekkende å se gamle mennesker bli fulgt hit av sine nærmeste, kanskje for å dø, samtidig som man vet at det å få avslutte livet akkurat her er noe av det største man kan oppleve. 

Hellige menn samles her...

... og de ikke fullt så hellige blir invitert med for å hylle Moder Ganges ved å få en tikka i panna...

Overalt praktiseres det joga, mediteres og fremfor alt fremføres det for oss uforståelige ritualer for å hylle Ganges, elven som er opphavet til alt liv og som renser, helbreder og tilgir.

Og alle vil ha med seg det hellige vannet hjem og embalasjeproblemet lar seg enkelt løse.

Når mørket senker seg samles pilgrimene og sender avgårde utallige bønnelys, hvoretter de ofrer blomster til Ganges under ledelse av brahminene som ringer i bjeller, tenner røkelse og synger godnattasang til elven slik at hun skal sove godt. Stemningen er ladet, men samtidig så god at man umiddlebart skjønner at en livslang drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse for alle de som har lyktes i å komme hit.

Og når solen stiger er tiden kommet til et morgenbad i den hellige, men akk så helt vanvittig skitne Ganges. 

Og midt i blandt alle de badende er de profesjonelle klesvaskerne i gang og alle trappetrinnene som kvelden før hadde et påtagelig innslag av ekskrementer, benyttes nå til klestørk. Dette er Varansi - en by jeg er glad for å ha besøkt, men samtidig er utrolig glad for å reise fra.

Dette har på mange måter vært vanskelige dager. Rune har likevel fått tid til å drive intens bonding med guider og hotellansatte ved å diskutere dagens store kricketkamp. India spiller akkurat nå mot Pakistan i Asia Cup og det er nok for mange også et spørsmål om liv eller død :-)

På tigerjakt i Madhya Pradesh provinsen

I India feires våren og fullmånen i det som heter Holi festivalen. Kort sagt går det ut på at man drikker noen kraftige shot med kannabisbasert "te" og kaster fargepulver på hverandre. I Darjeeling var Holi ikke så viktig, men da vi kom til Madhya Pradesh provinsen et par dager etter festen, var folks ører og klær fortsatt fulle av fargestoff og de hellige kuene stadig vekk pyntet.

Vi sjekket inn på den praktfulle lille lodgen Mahua Kothi rett utenfor Banhavgahr nasjonalpark, i den tro at et besøk villmarksbesøk skulle være en stille og rolig naturopplevelse, kanskje også med mulighet for å se den meget sjeldne bengalske tigeren. Da hadde vi altså ikke tatt med i betraktning at inderne hadde tatt seg fri for å feire Holi og selvsagt også hadde lyst til å dra på safari. Det var rett og slett litt komisk å se alle de seriøse, kamuflasjekledte vestlige turistene med enorme kameralinser som nærmest skulle ta forsidebildet til National Geographic i jeepkolonne med høylydte indiske storfamilier i knallfargede sarier og turban.

Vel, vi hadde satt av en hel uke til å jakte tiger vi, så for oss var det  ikke noen problem om det var litt folksomt i Holihelgen. Naturreservatet er kjempedigert og inn slipper ca 60 jeeper med egen spotter og egen naturalist/sjåfør. Nøyaktig klokken 6 om morgenen går startskuddet og på sekundet tre timer etter må du forlate parken, ellers blir det utestengelse og strenge sanskjoner. Vi satt iskalde med varmeflaske på magen og var i grunnen fornøyde meg litt fuglekvitter, men nei, her suste alle jeepene villt tempo inn igjennom skogsbilveiene, med naturalisten og spotteren hengende ut for å sjekke tigerspor og andre ting vi ikke skjønte så mye av. Etter kort tid var kortesjen spredt ut over et stort område og alle hadde vel sin formening om hvor det var mest sannsynlig at en eventuell tiger ville dukke opp denne dagen. Litt som å lete etter nåla i høystakken tenkte jeg.

Vi kjørte litt rundt og  fant mange forskjellige dyr. Sjakal, mengder av indias nasjonalfugl påfuglen, ørner, hauker, ugler og nala, men plutselig var det klampen i bånn i retning av et bestemt vannhull. Alle som hadde greie på det hadde hørt varselrop fra langur apene...

 som lever i tett symbiose med spotted deer, som også hadde sendt ut varselrop...

 

Her var det åpenbart noe på gang og ryktene gikk fra bil til bil og ingen turde å forflytte seg for langt fra vannhullet i redsel for å gå glipp av noe. Vi ventet og ventet, og plutselig raslet det i skogen og en flott hanntiger kom sakte ruslende frem. Mellom tigeren og vannhullet var det nå så fullt av biler at det ikke var mulig for den å gå igjennom. Nærmest med et sukk vandret den på noen få meters avstand rundt bilene, poserte litt og forsvant ned i vannhulet. Snakk om opplevelse! Skummelt og utrolig flott på samme tid!



Tenk å få se tiger allerede på første drive når vi hadde planlagt to turer pr dag i en hel uke i to forskjellige nasjonalparker. Nå kunne vi virkelig bare senke skuldrene å nyte alle de andre flotte dyrene.

Litt spesielt var det likevel da vi sammen et annet par fikk anledning til å gå på fottur opp til et over 2000 år gammelt fort som lå på en høyde langt inne i nasjonalparken. Jeg gikk selvsagt ut i fra at vi da var i tigerfritt område, men vi hadde ikke gått lenge før vi så de dype markeringsklorne på et tre og fant en tigerbæsj med hår og det hele. Naturalisten beroliget meg med et den var kjempegammel, kanskje en hel uke, men skal jeg være helt ærlig syntes jeg slett ikke det var særlig betryggende. Med tanke på at hele familien til fots gikk seg inn i en løveflokk for ikke så mange år siden hadde jeg bange anelser og kikket mer inn i busker og kratt enn på gribbreirene vi egentlig skulle fokusere på. Med det gikk fint. Det er mulig at vi ble sett av tiger, leopard og bjørn, men vi så i alle fall ikke dem. Vi fikk vite at i denne parken hadde bare en turist blitt angrepet av tiger inne i jeepen og at det forøvrig helst var lokalbefolkningen som ved rene glipper ble angrepet av tiger. Dessuten var det bare å klatre opp i ett tre eller stå helt rolig og se i bakken hvis det skulle dukke opp en tiger, så det...

Etter tre overnattinger forlyttet vi oss til Banjaar Tola Lodge ved  Kanha nasjonalpark og fortsatte tigerjakten ut hell. Vi ble mer og mer klar over hvilken utrolig flaks vi hadde som fikk se bengaltiger i det hele tatt, selv om det var en smule folksomt. Men vi fikk se den utryddingstruede Svomp Deer, Four Horned Antilope og ikke minst verdens strøste drøvtygger, Gaur, på over 1000 kilo.

Vi har ellers mesket oss med herlig indisk mat, levd luksusliv på lodgene og blitt kjent med mange hyggelige mennesker. Sent nå i kveld ankom vi igjen Dehli og flyr videre til den hellig byen Varanasi beliggende ved Ganges bredd i morgen tidlig.

Darjeeling - vakkert, vakkert...

3 uker i India og mulighetene føltes nesten uendelige. Jeg fikk førstevalget og fant ut at her var det riktig å velge sted litt på impuls. Etter litt titting på kartet festet jeg meg ved Bengal - var det ikke her Fantomet holdt til? Det hørtes jo forlokkende ut. Litt mere titting på kartet og Darjeeling ved foten av Himalaya dukket opp. Nipping til te - fjell - jo dit drar vi.

Fra Dehli fløy vi til Bagdogra i Vest Bengal. Gjennom bilvinduet var det bare å suge inn inntrykkene fra India slik jeg husket det fra sist. Et fargerikt kaos, med gatebarn, fattigdom, hellige kuer og utrolig mye folk. Med snart avtok trafikken og vi snirklet oss oppover fjellsidene lenger og lenger unna allfarvei. Her snakker vi om hårnålsvinger timer i strekk, med forbikjøringer, tuting, steinras og veier som var så trange og dårlige at jeg aldri trodde vi skulle komme frem. Med etterhvert dukket den ene landsbyen etter den andre opp, samtidig som fjellsidene ble dekket av tebusker.

Langs "veien" vaiet bønneflaggene og husene var malt i alle regnbuens farger - knallgrønt, sjokkrosa og lilla. Fattigslig javel, men velstelt og ordentlig på alle måter. Og stadig dukket det opp skilt der det sto We want Ghurkaland. Befolkningen i dette området, som ligger helt i hjørnet av India mellom Nepal, Buthan, Tibet og Bangladesh, har nemlig hovedsaklig nepalesisk avstamning og vil ha har større selvbestemmelsesrett. Men området er trygt og mange turister med forkjærlighet for natur og aktivitet finner veien hit eller til Sikkim, et steinkast unna.

Langt om lenge fikk vi snirklet oss frem til Glenburn Tea Estate, stedet der vi skulle bo. Teplantasjen ble etablert  i 1860 og sysselsetter fortsatt over 2000 arbeidere. Her var det 8 superromantsiske rom til utleie, med utsikt over teplantasjen, fjellmassivet Kanchenunga og Darjeeling by. Ingen Tv,  ikke noe internett, bare høflig konversasjon over gammelt porselen og gnistrende krystall.

Selvsagt fikk vi vite alt som er verdt å vite om te og bare så det er sagt, det er mer enn en type tebusk. Vi må kanksje forsvare tedykerne vi traff i Laos som påsto at det bare fantes en type busk, med at sjefen på Glenburn faktisk ikke visste at det fantes et land som het Laos og langt mindre at de dyrket te der. Så svart, grønn, oolong, first fush, moonshine, autumn ... akkurat nå kan vi veldig mye om tedyrking, fabrikasjon og smaking :-)

Turmulighetene var mange og jeg var som vanlig litt tøff i trynet og inisterte på at vi skulle starte med å gå til Darjeeling by, selv om vi vel ble advart på forhånd. En time ned fra plantasjen, en time langs elva og to timer rett opp til byen, som lå flott kneisende på en fjellkam. Å si at jeg ble tatt av melkesyra er en underdrivelse og jeg følte meg ikke særlig bra da vi møtte hele skoleklasser på vei fra skolen som ikke klarte å undertrykke fnisinga da de så hvor sliten jeg var. Men så hadde de to timers gange hver vei til skolen så det sa seg selv - de var i en annen liga.

Men vi kom oss opp og etter å ha spist den indiske varianten av dumpling - momo - var det å hive seg ut på det lokale markedet for å fylle kofferten - noe Rune er ganske flink til.

Så vi har gått på tur, sludret med de andre gjestene og kanskje hatt det slik den britiske overklassen hadde det i India for ikke så lenge siden. Jeg har blitt temmelig betatt av dette området, som er så helt annerledes fra alt man vanligvis forbinder med India og må vel si som jeg har sagt så ofte før på denne bloggen - jeg skulle gjerne vært noen dager til.

Vi overnatter nå i Dehli og setter i morgen tidlig kursen for Jabalpur og Bandhavgarh nasjonalpark. Vi skal på safari og her finnes Indias største konsentrasjon av tiger! Grrrr....

Hua Hin = Syden

Etter lang tid i det som ikke akkurat er typiske turistmål for nordmenn i vår alder, var det en aldri så liten overgang å komme til Hua Hin. Vi har i løpet av de 8 dagene vi har vært her bare tatt oss inn til byen en gang. Ikke fordi kongens gamle ferieby ikke er fin - det vet jeg egentlig ingenting om - men fordi det var så utrolig mange skadinaviske turister der! Hua Hin er rett og slett Syden og jeg følte at vi i og for seg like gjerne kunne vært på Gran Canaria. Her var det kjøttbullar og burger, oversolte oppussingsobjekter i 60 åra, barnefamilier som tar ut pappapermisjonen, halvgamle menn på jakt etter litt "kjærlighet", men som sannynligvis ville funnet et bedre utvalg i Pattaya og selvsagt golfspillere.

Men når man bor så bra som vi har gjort er det i grunnen ingen grunn til  rikke seg. Se bare her...

Og når min kjære ektemann, som vanligvis blir rastløs og uvel bare ved synet av en solseng, nå har funnet roen, og forøvrig er i ferd med å opparbeide en helt uspiselig brunfarge, så er det bare å lene seg tilbake og nyte livet her vi bor.

Men vi har ikke bare ligget på latsiden - så langt derifra. I tillegg til å ha lagt oss i hardtrening før fjellturen i Nepal, så har vi selvsagt spilt golf hver dag. Opp kl 6 om morgen for å utnytte timene før det har blitt varmt. Vi har sirkulert rundt på Banyan, Springfield og Black Mountain og kost oss glugg. Flotte baner og trivelige medspillere.

Av og til er man selvsagt litt ut å kjøre...



... mens andre ganger har man det riktig så trivelig :-)

Denne søte caddien, med kledelig rosa håndkle på hodet fortalte forøvrig at svetting ikke var noe problem for henne. Hun hadde nemlig fire trøyer under caddieuniformen og da ble alt sugd opp. En usedvanlig dårlig idè synes jeg.

Men nok om golf - vi har fått beskjed om at visumet er i orden så i morgen tidlig setter vi kursen for India. Det blir spennende og vi gleder oss.