Darjeeling - vakkert, vakkert...

3 uker i India og mulighetene føltes nesten uendelige. Jeg fikk førstevalget og fant ut at her var det riktig å velge sted litt på impuls. Etter litt titting på kartet festet jeg meg ved Bengal - var det ikke her Fantomet holdt til? Det hørtes jo forlokkende ut. Litt mere titting på kartet og Darjeeling ved foten av Himalaya dukket opp. Nipping til te - fjell - jo dit drar vi.

Fra Dehli fløy vi til Bagdogra i Vest Bengal. Gjennom bilvinduet var det bare å suge inn inntrykkene fra India slik jeg husket det fra sist. Et fargerikt kaos, med gatebarn, fattigdom, hellige kuer og utrolig mye folk. Med snart avtok trafikken og vi snirklet oss oppover fjellsidene lenger og lenger unna allfarvei. Her snakker vi om hårnålsvinger timer i strekk, med forbikjøringer, tuting, steinras og veier som var så trange og dårlige at jeg aldri trodde vi skulle komme frem. Med etterhvert dukket den ene landsbyen etter den andre opp, samtidig som fjellsidene ble dekket av tebusker.

Langs "veien" vaiet bønneflaggene og husene var malt i alle regnbuens farger - knallgrønt, sjokkrosa og lilla. Fattigslig javel, men velstelt og ordentlig på alle måter. Og stadig dukket det opp skilt der det sto We want Ghurkaland. Befolkningen i dette området, som ligger helt i hjørnet av India mellom Nepal, Buthan, Tibet og Bangladesh, har nemlig hovedsaklig nepalesisk avstamning og vil ha har større selvbestemmelsesrett. Men området er trygt og mange turister med forkjærlighet for natur og aktivitet finner veien hit eller til Sikkim, et steinkast unna.

Langt om lenge fikk vi snirklet oss frem til Glenburn Tea Estate, stedet der vi skulle bo. Teplantasjen ble etablert  i 1860 og sysselsetter fortsatt over 2000 arbeidere. Her var det 8 superromantsiske rom til utleie, med utsikt over teplantasjen, fjellmassivet Kanchenunga og Darjeeling by. Ingen Tv,  ikke noe internett, bare høflig konversasjon over gammelt porselen og gnistrende krystall.

Selvsagt fikk vi vite alt som er verdt å vite om te og bare så det er sagt, det er mer enn en type tebusk. Vi må kanksje forsvare tedykerne vi traff i Laos som påsto at det bare fantes en type busk, med at sjefen på Glenburn faktisk ikke visste at det fantes et land som het Laos og langt mindre at de dyrket te der. Så svart, grønn, oolong, first fush, moonshine, autumn ... akkurat nå kan vi veldig mye om tedyrking, fabrikasjon og smaking :-)

Turmulighetene var mange og jeg var som vanlig litt tøff i trynet og inisterte på at vi skulle starte med å gå til Darjeeling by, selv om vi vel ble advart på forhånd. En time ned fra plantasjen, en time langs elva og to timer rett opp til byen, som lå flott kneisende på en fjellkam. Å si at jeg ble tatt av melkesyra er en underdrivelse og jeg følte meg ikke særlig bra da vi møtte hele skoleklasser på vei fra skolen som ikke klarte å undertrykke fnisinga da de så hvor sliten jeg var. Men så hadde de to timers gange hver vei til skolen så det sa seg selv - de var i en annen liga.

Men vi kom oss opp og etter å ha spist den indiske varianten av dumpling - momo - var det å hive seg ut på det lokale markedet for å fylle kofferten - noe Rune er ganske flink til.

Så vi har gått på tur, sludret med de andre gjestene og kanskje hatt det slik den britiske overklassen hadde det i India for ikke så lenge siden. Jeg har blitt temmelig betatt av dette området, som er så helt annerledes fra alt man vanligvis forbinder med India og må vel si som jeg har sagt så ofte før på denne bloggen - jeg skulle gjerne vært noen dager til.

Vi overnatter nå i Dehli og setter i morgen tidlig kursen for Jabalpur og Bandhavgarh nasjonalpark. Vi skal på safari og her finnes Indias største konsentrasjon av tiger! Grrrr....