Farvel Laos - hallo Thailand

Bare så ingen skal tro at jeg har sluttet å skrive, her kommer en aldri så liten rapport fra våre siste dager i Laos. Internettforbindelsen her vi er nå er så dårlig at det ikke går å laste opp bilder og det er jo litt kjedelig, men uansett...

Fra Luang Prabang entret vi grytidlig nok en gang en lang og flatbunnet båt for en siste todagersetappe opp Mekongelven.

http://www.luangsay.com/

Det var morgenkaldt og vi var vel når sant skal sies heller ikke helt motivert for å flytte på oss, ettersom vi trivdes så godt der vi var. Heldigvis var vi bare åtte passasjerer ombord i båten, som egentlig var beregnet for 40 personer. Tør ikke tenkte på hvordan det ville vært... Foran i båten var det et lite alter der vannguden daglig fikk vann og blomster, mens det langs hele båtrekken var langt ut offerklumper av sticky rice. I disse traktene er ikke lenger buddhismen enerådende, men troen på forfedre, ånder og sikkert også tusser og troll.

Jo lenger nord vi kom, jo smalere ble elven og fra å reise langs flate rismarker har elven her skåret seg gjennom fjellet og går stri selv nå som vannstanden er på det laveste. Langs elven har det i svingene lagt seg opp store banker av sand, som vitner om hvor store krefter som må være i sving her i regntiden. Tror nesten vi må tilbake for å få med oss det også.

Det er heller ikke lenger fiske som er hovedsysselen, men vasking av gull! Vi kunne ikke spore noen form for klodykestemning og de stammene som holder til her er av det mer mutte slaget. Vi hadde kjøpt med bøker og skolesaker som vi forsøkte å levere i skolestuene i de landsbyene vi stoppet i, men det var ikke noen pågående undervisning å spore noe sted. Mhongfolket, som forøvrig styrer hele opiumshandelen i dette området, virket overhodet ikke interessert i skolegang, selv om levesettet åpenbart var nærmest på steinaldernivå.

Jo lenger nord vi kom jo gulere ble himmelen. Tiden var nemlig inne for å brenne ned rismarker, skog og kratt og om kvelden sto store områder i lys lue. Snakk om co2 utslipp. Og der det tidligere hadde vært store områder med teak og mahogny var det nå bare stubbåker igjen. Men vi hygget oss med våre medpassasjerer, leste og nøt utsikten før vi nådde grensen til Thailand. Og bare så det er sagt - kontrasten mellom lille, vakre, fattige Laos og velutviklede Thailand er enorm. Fra Chang Rai tok vi flyet rett til Bangkok og vårt gamle tilholdssted The Banyan Tree, der vi hadde et gledelig gjensyn med bagasjen vår.

Der har vi styrt mye for å få innlevert visumsøknad til India, mens jeg forøvrig ikke har rikket meg fra hotellet. I dag har vi kjørt ned til Hua Hin og innlosjert oss på denne hyggelige resorten:

http://www.asaravillaandsuite.com/

Her skal det spilles golf og soles en ukes tid, mens visumsøknaden behandles. Deretter setter vi kursen for Darjeeling og jeg vet av erfaring at det ikke skader å ha litt overskudd før man skal tilbringe tre uker i India. Rapport følger - forhåpentligvis med bilder. Heng med - om 6 uker er vårt eventyr over.

Luang Prabang - et liv som munk?

Når man er i Laos er viktig å gjøre som de lokale, nemlig ta en liten dupp så sant anledningen byr seg. Rune lot seg imponere her på flyplassen, men når sant skal sies tror jeg all denne sovingen hadde med tempelsjokket å gjøre. Og har man først hatt tempelsjokk en gang er det lett å få tilbakefall, har jeg hørt. Vi er nå i Luang Prabang, selveste tempelhovedstaden, så vi bestemte oss for en forsiktig tilnærming. Denne lille byen beliggende ved Mekongelven er beskyttet av UNESCO og er en vakker liten perle. Her er mye av den franske arkitekturen og kulturen bevart, samtidig som byen er et religiøst høysete.

Dersom jeg i mitt neste liv blir født i Laos vil jeg bli munk i Luang Prabang. På tross av over 250 forbud og påbud om hvordan man skal leve livet, tror jeg munkene her har det godt. Se bare her...

Tidlig i grålysningen vandrer hundrevis av munker og noviser i stillhet gjennom gatene for å motta dagens måltid. Munkene først, med begge skuldrene tildekket og novisene pent bak. Å gi almisse til munkene er et lite rituale i seg selv, der man sitter barføtt på kne og gir for eksempel en klype ris, mens man unngår å se munkene direkte i øynene. Munkene nyter den aller største respekt og fra turistene får de så mye oppmerksomhet at det kan gå til hodet på enhver. Fotoshoot hver dag! 

For mange er klosterlivet den eneste måten å skaffe seg en utdannelse på. Men du verden - her der det store muligheter - bare for gutta, selvsagt. Er du flink munk kan du holde det gående helt opp til universitetsnivå innen de fleste fag. Riktignok med en litt pussig skoleuniform, rigide spisetider og et stort innslag av religionskundervisning, pugging og synging, men dog...

Og ikke nok med det, enkelte munker får også superpower. Vi har hørt om munker som sverd ikke biter på, som ikke blir skadet av kuler, som kan helbrede, forutse lottorekker og se inn i fremtiden, bare for å nevne noen av mulighetene.

Riktignok er sovesalen av det enkle slaget, men på dagtid kan du vandre fritt rundt i de vakreste templer. Blir du lei av ditt eget tempel kan du dra på besøk til mer spennende steder. Dette gjelder ikke i rengtiden selvsagt, for Buddha bestemte, da han fikk klager over at munkene tråkket ned risplantene, at de ikke skulle ut på vandring da plantene var på sitt mest sårbare.

Og hele tiden blir du bedt på fest. Det være seg bryllup, festivaler eller du blir rett og slett bedt om å chante litt når behovet melder seg. Vi kom over denne gjengen langt inn i skogen da vi var på trekking. De koste seg med et bedre måltid mat tilbredt som takk for religiøst bidrag under en storfamiliepicknic. For munker har ikke lov å lage mat, selvsagt. Det skulle bare mangle.

Og ikke nok med det, men når du ikke ønsker å være munk lenger har du kjempedraget på damene! Alle vil gifte seg med en velutdannet, skikkelig og disipinert mann. Det skjønner jeg godt.

Men nok om munkelivet. Luang Prabang kan også by på dette supre badestedet. Mange små bekker møtes og har dannet store områder med kulper og fossefall. Iskaldt vann, men helt herlig. Forøvrig bruker vi dagene på å sykle rundt i gater yrende av liv, nyte livet ved svømmesbassenget og handle på markedene. Når Rune i tillegg har funnet en golfbane der han kan trene, har vi ingen grunn til å klage over at vi skal tilbringe en uke her :-)

Tempelsjokk i Vientiane

Min morfar fortalte med sorg og det største alvor at han dessverre ikke kunne spise noe med vaniljesmak. Dette skyldtes at han hadde forspist seg på vanlijestang rett etter krigen og da hadde fått det han kalte vaniljesjokk. Jeg er redd for at jeg nå har fått tempelsjokk. Det begynte da vi ankom hovedstaden i Laos, Vientiane, for et par dager siden. Jeg kjente at jeg var skikkelig dårlig motvivert for å ta inn mere informasjon, men tenkte at det nok kom til å gå over. Jeg skjønte imidlertid at noe var alvorlig galt da jeg kom over en sjappe som het Scandinavian Bakery. Der hadde de snus og grovbrød med tyttebær. Da jeg begynte å fotografere snusen ble Rune litt bekymret for min mentale tilstand og det ble ikke bedre da jeg nektet å bli med ut til middag og heller ville sitte på rom og gnage på tyttebærbrød, mens jeg spilte wordfeud med brødrene.

Dagen etter var det imidlertid bare å hive seg ut i byen med vår nye guide. Vi beøkte selvsagt Patuxay -Vientianes variant av triumfbuen...

... den hellige That Luang stupaen (som jeg syntes var stygg)...

... Wat Si Saket som inneholder tusenvis av miniatyr Buddha statuer (dårlig renhold)...

.. og selvsagt Wat Prakeo som tidligere inneholdt den sagnsomsuste Emerald Buddha (who cares)

I 40 graders varme og med guidens uendelige foredrag i øret var det like før det rablet fullstendig for meg. Godt da at vi fikk denne lunsjen før jeg insisterte på at nå var det så til de grader nok!

Vel tilbake på hotellet var det bare å slå fast at jeg hadde høy feber og var skikkelig dårlig. Uten noen lege i nærheten var det bare å slå fast at jeg nok hadde fått tempelsjokk. 24 timers søvn har hjulpet litt, men jeg har nå insistert på en dag på hotellet uten et en eneste severdighet og ettersom det er Valentinesday er det mulig jeg blir bønnhørt.

Laos - Land of a million elephants

Etter utallige oppfordringer (fra min mor) kommer nok en rapport fra det store utland, denne gangen Laos. Jeg må med en gang, her fra hotellet i Pakse, fortelle om vår start på dagen. Vi overnattet nemlig på Bolavenplatået og der hadde de elefanter, nasjonaldyret i Laos :-) Mot å betale den nette sum av 13 dollar fikk Rune og jeg bli med på skogrydding fra elefantryggen! Vi red i tett jungel og over elver, alt mens vår elefant på kommando brakk ned småtrær, rev opp greiner eller spiste bambus. Så utrolig gøy - bare Rune og jeg, to elefanter og elefantguttene.

Men tilbake til start. Vi krysset grensen for et par dager siden, i seg selv en nokså selsom opplevelse. Først måtte grensevakten på Kambodsjansk side i alle vennskapelighet bestikkes for at vi skulle slippe ut av landet. Så slepte vi av gårde med bagasje og annet pikk pakk, mens guidene foretok det som nærmest må kunne kalles en overlevering av oss i ingenmannsland. Så betalte vi for visum i Laos, men måtte igjen spe på med noen ekstra dollar for å få tilbake passene. Vel introdusert for vår nye tolk Hin, spurte vi hva som var den største forskjellen på de to landene? Han kunne da gledesstrålende fortelle at riktignok var Laos mer fattig enn Kambodsja, men Laos var bare nummer 4 på listen over verdens mest korrupte land, i motsetning til naboen som la på 2. plass. Du verden.

Grenseovergangen

Vi satte kursen for Khong Island en av de 4000 øyene i Mekong, på grensen mot Kambodsja. Denne øygruppen ligger rett over Khonefallene, hindringen som gjorde at Mekong aldri ble den store handelsveien mot Kina som man hadde håpet.

Vakker øy, men ganske enkle forhold med frosk i senga, firfisler på veggen, høner i restauranten og enorme mengder insekter. Det pussige er at vi nå har blitt stukket så mange ganger at vi ikke lenger reagerer. Lurer rett og slett på om vi har blitt immune og om kroppen har vunnet en, i alle fall foreløpig, seier over myggen.

Her var det greit å låne scooter av naboen og her var det fint både å dra på sykkeltur og reise med båt fra øy til øy - fine dager med andre ord. Naboøya var full av backpackere og bare så det er sagt - ingen vet mer om å klumpe seg sammen og gå i flokk enn dem!

 

Og bensinen fylles rett fra brusflasken, selvsagt.

Det sies at i Vietnam dyrker man ris, i Kambodsja ser man på at den vokser, mens man i Laos hører på at risen vokser. Dette ga ganske raskt god mening. I Vietnam prøver man virkelig å selge, i Kambodsja står man å ser på folk som kanskje vil kjøpe eller bestille noe, mens man i Laos såvidt gidder å reise seg fra hengekøya. Laidback er bare fornavnet. Dette er sikkert grovt urettferdig i forhold til de mange hardtarbeidende, men som turist føler man stort sett av man forstyrrer i hvilen.

Men om servicen ikke alltid er på topp er det utrolig hva man får med seg av ny og nyttig lærdom når man reiser rundt i dette vakre landet. Visste du for eksempel at laoterne spiser abolutt alt, hunder og katter iberegnet og at denne krabaten sto på menyen hos familien vi besøkte?



Visste du at Laos produserer det som av mange regnes som verdens beste kaffe? Og at en tebusk er en tebusk og at forskjellen på grønn te, sort te og oolong te bare er hastigheten på tørkingen. Alle andre varieanter er visstnok smakstilsetninger?



Visste du at Laos fortsatt har store områder som er så belagt med miner fra Vietnamkrigen at det er umulig å ferdes der? Synd, for med fjell, fossefall og regnskog kunne dette virkelig vært et flott land for trekking. Godt da et bombene og minene har har så god stålkvalitet at de blir førsteklasses kniver og økser.

Er det mulig å få kjøpt en øks? Ikke det, nei.

Visste du at den abolutt beste måten å bli populær på er å la noen se en ipad for første gang? Vi har jo beveget oss langt utenfor turistløypa så dette var helt klart en slager.

Visste du at minoriteten denne jenta tilhører hvert år ofrer fire okser til åndene? Først bindes oksene i hvert sitt hjørne av offerplassen. Så begynner landsbyen å danse rundt oksene idet den enkelte, stor som liten, etter tur gir oksen et enkelt knivhugg til døden etter noen timer kommer. Hodet til oksene plasseres i en kurv midt i landsbyen for å vise at man har tatt ofringen på alvor. Barabarisk, ja, men likevel bra at disse stammene forsatt greier å bevare egenarten sin, syns jeg og Hin, vår passifistmunkeguide som ikke kunne tatt livet av en flue.



Visste du at i Laos bør man ta av seg skoene før man går inn i museer og hoteller selv om søpla flyter absolutt overalt? Og når fottøyet er flip flop og du er møkkete opp til kneet så virker dette veldig pussig.

Visste du at et av verdens eldste templer, kalt Wat Phu Champasak ligger her og at dette i likhet med Angkor Wat ble slukt av jungelen, men nå rehabiliteres under oppsyn av UNESCO?

Visste du at det bor under 7 millioner mennesker i Laos - mot 100 mill i Vietnam - og at naturressursene her er så rike at det abolutt ikke er noen fornuftig grunn til at de skal være fattige.

Visste du at 80% av ordene er felles med thai og at de godt forstår hverandre. At forurolignede mange jenter selges av foreldrene sine og havner i prostitusjon? At det ikke er noe vits i å tekste TV og film fordi mange er analfabeter eller ikke greier å lese teksten fort nok? At skole av mange anses som fullstendig unødvendig? At de ikke fjerner håret på føflekkene sine? At nesten ingen snakker engelsk? Men at de likevel er nysjerrige, kule og herlige?

Vi gleder oss til å komme til hovedstaden Vientiane i morgen og er så absolutt klare for å lære mer om dette landet.



Ny dag - nye opplevelser

Rune så ikke frem til åtte timers bilkjøring i dag, syk som han var. Men som vår nye, unge guide sa da jeg forsøkte å forklare problemet, mens Rune lå og stønnet i bakstetet "No problem. If we don't find toilet, we only make new one".

Så vi humpet av gårde gjennom rismarker og landsbyer på utrolig dårlige, flomødelagte veier i retning Kratie, mens jeg etterhvert fikk guidens livshistore. I Angkor, der han kom fra, pågikk kampene med Røde Khmer helt frem til Pol Pot døde i 1998. Etter som 13 åring å ha sett en soldat gå på en mine utenfor huset sitt, og naboen bli sprengt av en annen mine da han løp ut for å hjelpe, ble vår venn så redd at han bestemte seg for å bli munk. Først skulle det bare være for en kort tid, men han fant ut at dette faktisk var hans eneste mulighet for utdannelse. I over 10 år levde han som munk og endelig fikk jeg mulighet til å spørre og grave rundt klosterlivet.

Som ledd i underholdningen fikk han vår sjåfør til å svinge innom et lokalt marked rett før vi skulle spise lunsj for å vise frem en lokal spesialitet - assorterte insekter. Nam, nam. Det var bare å sette opp en lyskaster, spenne opp gjennomsiktig plast med et vannkar under og vips var det snart fylt til randen. Her var kakkerlakker, møll og gresshopper i en salig blanding og jeg tror jammen ikke de var stekt en gang. Og for den som ikke var så glad i denne luksusblandingen foreslo han en pose fete vannbiller i stedet. Vanskelig å takke nei til selvsagt, men vi gikk for fried rice i stedet, som vanlig.

Vi skumpet videre og omsider nådde vi vårt meget lugubre, men likevel Kraties beste hotel. Og hele poenget med å bo akkurat i denne byen er at dette er et av de meget få stedene man kan se de utdryddingstruede, hvite ferskvannsdelfinene. Så det var bare å hive seg i tuc tucen, få leid seg en båt og komme seg ut i Mekongelva der den var på sitt dypeste.

Og der, rolig svømmende kom de. Lette å se, for det var bare er å vende blikket i retning den helt spesielle pustelyden. Bare rundt 70 stykker er igjen, så jeg tror vi var heldige som fikk observere mange av dem på så tett hold. Umulig å få ta tatt gode bilder, men hvalpust i solnedgang over Mekong glemmes ikke.

Angkor - et høydepunkt

Historien om Angkor er historien om Khmerrikets tilblivelse og fall. Samlingspunktet for dette store og mektig riket, som strakte seg fra India i vest til China-havet i øst, var hovedstaden  Angkor. Byen var, med mer enn 1 million innbyggere, antagelig verdens største by. London og Paris hadde til sammenligning et folketall på rundt 50 000 på samme tid. Grunnlaget for riket var Khmerenes evne til å kontrollere og utnytte vannet, blant annet fra Mekong. Mat kunne produseres i overflod ettersom 80% av Mekongvannet i regntiden renner feil vei, dvs oppover sideelven til Kambodsjas store innsjø Tonle Sap. Ris og fisk produseres i enorme mengder også i dag - hele 30 kilo ferskvannsfisk per kambodsjaner! Byen, som  rommet både templer, biblioteker, og ambassader fra mange land i Østen, gikk etter en storhetstid på 600 år i oppløsning på 1400 tallet. Thaiene tok kontroll og Angkor ble forlatt. Ikke før en franskmann på tur på begynnelsen av 1900-tallet insisterte på å få se "tempelet i jungelen", som i følge de lokale bøndene var bygget av guder, ble herlighetene gjenoppdaget. Tempelområdet, som var mer eller mindre slukt av jungelen, fikk igjen status som et av verdens store underverker, og arbeidet med å få disse skjulte skattene frem i lyset igjen pågår fortsatt.

Å komme til Angkor etter vår lange elveferd har vært et desidert høydepunkt. Vi besøkte først det som kalles Angkors juvel, et lite rosa sandsteinstempel med de vakreste utsmykninger. Her var hinduguder, apsaradansere og relieffer. Og det som var så utrolig var at selve steinutskjærimgene var så skarpe og rene at mange så ut som om de var laget i dag.

 Vi besøkte også det arkitektoniske mesterverket Angkor Thom og det vakre, "lille" tempelet Bayon med sine 54 tårn, hvert dekorert med 4 fredfulle ansikter som vender i hver sin retning. Forestiller det Buddha eller er det kongen som skuer ut over sine 54 delstater? Ingen vet, men at det er facinerende er det ikke tvil om. 

Angkor Wat er det beste bevarte tempelet av alle, og regnes som Asias kanskje mest imponerende historiske byggverk. Her klatret vi til topps sammen med ca to millioner andre mennesker (årlig). Jeg kunne  godt ha brukt dager i dette området, men sannheten er at det var så himla varmt at jeg faktisk ikke kunne vært der et sekund lenger enn jeg var.



Heldigvis blir restaureringen av dette tempelområdet nå ivaretatt av UNESCO, men et av templene hadde fått stå urørt, mystisk, delvis slukt av jungelen, som da Angkor ble gjenfunnet ...





Men nok om templer. Vi har shoppet, klødd oss på de utallige myggstikkene, utforsket Siem Reap med tuc tuc, badet og nydt i livet. Og endelig er jeg ferdig med Knausgård!

Jeg sender til sist en liten utfordring til de som følger oss på kartet. Reiseruta har vært fra Ho Chi Minh via My Tho, Cai Be, Vinh Long, Sa Dec, Chao Doc, Phnom Penh, Koh Chen, Kampong Tralach, Kampong Chanang og Tonle Sap til Siem Reap. Og bedre blir det ikke når vi i morgen tidlig fortsetter oppover Mekong i retning Laos.

Resten av følget reiste nå i kveld og det var veeeldig trist. For å muntre opp meg selv og andre legger jeg derfor ut denne lille snutten fra vår fiskespaopplevelse. God fornøyelse  :-) 





Fra Saigon til Angkor vannets vei

Saigon, eller Ho Chi Minh som byen nå heter, er støyende og sydende av liv til vanlig, men desto mer nå som det feires at man går inn i dragens år - et år for makt, hell og lykke. Blomstrende aprikostrær, ballonger, musikk og ferierende asiater, paret med et scootervanvidd jeg knapt tror man finner maken til noe annet sted, kan fort bli overveldende.

Saigon har mye å by på med sitt gamle postbygg tegnet av Eiffel, Presidentpalasset, Nasjonalmuseet, det tradisjonsrike kinesiske markedet Cholon, og ikke minst et utall templer der Buddha nærmest går hånd i hånd med hindugudene.

  

Det som imidlertid også denne gangen gjorde størst inntrykk var å besøke Cu Chi-tunnelene, som spilte en stor rolle under vietnamkrigen. Forestill deg 212 km med tunneler ned til 10 meters dybde, så trange, varme og mørke at det er helt utenkelig i det hele tatt å gå ned. Hvordan var det i det hele tatt mulig å leve i lange perioder under like forhold? Og hvordan var det mulig for amerikanske soldater å forholde seg til snikangrep og sinnrikt uttenkte feller?

Etter et par dagers byliv ble vi 43 nordmenn ønsket velkommen på RV Indochine, som skulle ta oss oppover Mekongelven. Et mannskap på 25, to lokale guider og vår norske reiseleder Svein Rune Eriksen skulle ta vare på oss, mens Torbjørn Færøvik gjennom sine mange foredrag skulle sørge for at vi fikk hardt tiltrengt historisk ballast. Og for å si det med en gang - alt gikk på skinner. Båten var sjarmerende, guidingen topp, maten god og våre mange medreisende fra hele landet veldig trivelige. Og mest stas av alt var å treffe våre venner Christin og Arvid, som til alt overmål hadde tatt med seg hjemmelaget knekkebrød og brunost til oss. Må innrømme at det var tilløp til håndgemeng på lugaren om den siste skiva :-)

Å reise med Indochine var en fin opplevelse. En kombinasjon av strandhugg, der vi kom folk veldig tett inn på livet og rolig avstansbetraktning av livet langs elva fra dekk. Flytende landsbyer, rismarker og fiskebåter. Området langs elven er så tett befolket at det hele tiden var noe å se på. 

Men det er ikke til å komme forbi at den fattigdommen man møter gjør sterkt inntrykk og at det føles ganske nødvendig å trekke seg tilbake for å fordøye inntrykk underveis. Overalt er det lusete, skitne unger som på tross av at de åpenbart har det vanskelig smiler, vinker og roper hello. Jeg tror vi alle hadde noen små forelskelser underveis.

 

Etterhvert seilte vi inn i Kambosja og fikk blant annet anledning både til å besøke Irene Rømmens fødeklinikk for de aller fattigste. Greier man å redde mor vil resultatet bli færre foreldreløse unger, var den gode tanken. Vi var også innom en skole og hadde med skrivesaker til ungene. En absurd opplevelse å se barna nærmest gå amok over noen sett fargeblyanter. Man får så lyst til å hjelpe, men føler seg samtidig så maktesløs at man nesten gir opp før man har begynt. Korrupsjon, trafficing og manglende politisk vilje til endring gjør meg helt deprimert. Hva er vitsen med å sende ungene på skole når lærerene er så dårlig betalt at de ikke møter opp på jobb, men heller gjør noe annet?

Og man blir jo ikke mindre deprimert på Kambodsjas vegne etter å ha besøkt en av de mange killing fields, der Røde Khmer henrettet sine egne landsmenn og torturanstalten S 21. I løpet av 3,5 år greide Røde Khmer å drepe eller sulte ihjel  mellom 2 og 3 millioner mennesker og dette er altså bare for 33 år siden.

  

Og det er søppel, søppel og søppel...

Men la det være sagt - et cruise opp Mekongelven er en uforglemmenlig opplevelse. Vi har nå krysset Tonle Sap Lake og befinner oss i Siem Reap, der vi er i ferd med å utforske det fantastiske tempelområdet Ankor. Rapport følger, men inntil da håper jeg bildene under viser at vi har hatt en veldig opplevelsesrik tur :-)