Fra Saigon til Angkor vannets vei

Saigon, eller Ho Chi Minh som byen nå heter, er støyende og sydende av liv til vanlig, men desto mer nå som det feires at man går inn i dragens år - et år for makt, hell og lykke. Blomstrende aprikostrær, ballonger, musikk og ferierende asiater, paret med et scootervanvidd jeg knapt tror man finner maken til noe annet sted, kan fort bli overveldende.

Saigon har mye å by på med sitt gamle postbygg tegnet av Eiffel, Presidentpalasset, Nasjonalmuseet, det tradisjonsrike kinesiske markedet Cholon, og ikke minst et utall templer der Buddha nærmest går hånd i hånd med hindugudene.

  

Det som imidlertid også denne gangen gjorde størst inntrykk var å besøke Cu Chi-tunnelene, som spilte en stor rolle under vietnamkrigen. Forestill deg 212 km med tunneler ned til 10 meters dybde, så trange, varme og mørke at det er helt utenkelig i det hele tatt å gå ned. Hvordan var det i det hele tatt mulig å leve i lange perioder under like forhold? Og hvordan var det mulig for amerikanske soldater å forholde seg til snikangrep og sinnrikt uttenkte feller?

Etter et par dagers byliv ble vi 43 nordmenn ønsket velkommen på RV Indochine, som skulle ta oss oppover Mekongelven. Et mannskap på 25, to lokale guider og vår norske reiseleder Svein Rune Eriksen skulle ta vare på oss, mens Torbjørn Færøvik gjennom sine mange foredrag skulle sørge for at vi fikk hardt tiltrengt historisk ballast. Og for å si det med en gang - alt gikk på skinner. Båten var sjarmerende, guidingen topp, maten god og våre mange medreisende fra hele landet veldig trivelige. Og mest stas av alt var å treffe våre venner Christin og Arvid, som til alt overmål hadde tatt med seg hjemmelaget knekkebrød og brunost til oss. Må innrømme at det var tilløp til håndgemeng på lugaren om den siste skiva :-)

Å reise med Indochine var en fin opplevelse. En kombinasjon av strandhugg, der vi kom folk veldig tett inn på livet og rolig avstansbetraktning av livet langs elva fra dekk. Flytende landsbyer, rismarker og fiskebåter. Området langs elven er så tett befolket at det hele tiden var noe å se på. 

Men det er ikke til å komme forbi at den fattigdommen man møter gjør sterkt inntrykk og at det føles ganske nødvendig å trekke seg tilbake for å fordøye inntrykk underveis. Overalt er det lusete, skitne unger som på tross av at de åpenbart har det vanskelig smiler, vinker og roper hello. Jeg tror vi alle hadde noen små forelskelser underveis.

 

Etterhvert seilte vi inn i Kambosja og fikk blant annet anledning både til å besøke Irene Rømmens fødeklinikk for de aller fattigste. Greier man å redde mor vil resultatet bli færre foreldreløse unger, var den gode tanken. Vi var også innom en skole og hadde med skrivesaker til ungene. En absurd opplevelse å se barna nærmest gå amok over noen sett fargeblyanter. Man får så lyst til å hjelpe, men føler seg samtidig så maktesløs at man nesten gir opp før man har begynt. Korrupsjon, trafficing og manglende politisk vilje til endring gjør meg helt deprimert. Hva er vitsen med å sende ungene på skole når lærerene er så dårlig betalt at de ikke møter opp på jobb, men heller gjør noe annet?

Og man blir jo ikke mindre deprimert på Kambodsjas vegne etter å ha besøkt en av de mange killing fields, der Røde Khmer henrettet sine egne landsmenn og torturanstalten S 21. I løpet av 3,5 år greide Røde Khmer å drepe eller sulte ihjel  mellom 2 og 3 millioner mennesker og dette er altså bare for 33 år siden.

  

Og det er søppel, søppel og søppel...

Men la det være sagt - et cruise opp Mekongelven er en uforglemmenlig opplevelse. Vi har nå krysset Tonle Sap Lake og befinner oss i Siem Reap, der vi er i ferd med å utforske det fantastiske tempelområdet Ankor. Rapport følger, men inntil da håper jeg bildene under viser at vi har hatt en veldig opplevelsesrik tur :-)