Tempelsjokk i Vientiane

Min morfar fortalte med sorg og det største alvor at han dessverre ikke kunne spise noe med vaniljesmak. Dette skyldtes at han hadde forspist seg på vanlijestang rett etter krigen og da hadde fått det han kalte vaniljesjokk. Jeg er redd for at jeg nå har fått tempelsjokk. Det begynte da vi ankom hovedstaden i Laos, Vientiane, for et par dager siden. Jeg kjente at jeg var skikkelig dårlig motvivert for å ta inn mere informasjon, men tenkte at det nok kom til å gå over. Jeg skjønte imidlertid at noe var alvorlig galt da jeg kom over en sjappe som het Scandinavian Bakery. Der hadde de snus og grovbrød med tyttebær. Da jeg begynte å fotografere snusen ble Rune litt bekymret for min mentale tilstand og det ble ikke bedre da jeg nektet å bli med ut til middag og heller ville sitte på rom og gnage på tyttebærbrød, mens jeg spilte wordfeud med brødrene.

Dagen etter var det imidlertid bare å hive seg ut i byen med vår nye guide. Vi beøkte selvsagt Patuxay -Vientianes variant av triumfbuen...

... den hellige That Luang stupaen (som jeg syntes var stygg)...

... Wat Si Saket som inneholder tusenvis av miniatyr Buddha statuer (dårlig renhold)...

.. og selvsagt Wat Prakeo som tidligere inneholdt den sagnsomsuste Emerald Buddha (who cares)

I 40 graders varme og med guidens uendelige foredrag i øret var det like før det rablet fullstendig for meg. Godt da at vi fikk denne lunsjen før jeg insisterte på at nå var det så til de grader nok!

Vel tilbake på hotellet var det bare å slå fast at jeg hadde høy feber og var skikkelig dårlig. Uten noen lege i nærheten var det bare å slå fast at jeg nok hadde fått tempelsjokk. 24 timers søvn har hjulpet litt, men jeg har nå insistert på en dag på hotellet uten et en eneste severdighet og ettersom det er Valentinesday er det mulig jeg blir bønnhørt.