Ny dag - nye opplevelser

Rune så ikke frem til åtte timers bilkjøring i dag, syk som han var. Men som vår nye, unge guide sa da jeg forsøkte å forklare problemet, mens Rune lå og stønnet i bakstetet "No problem. If we don't find toilet, we only make new one".

Så vi humpet av gårde gjennom rismarker og landsbyer på utrolig dårlige, flomødelagte veier i retning Kratie, mens jeg etterhvert fikk guidens livshistore. I Angkor, der han kom fra, pågikk kampene med Røde Khmer helt frem til Pol Pot døde i 1998. Etter som 13 åring å ha sett en soldat gå på en mine utenfor huset sitt, og naboen bli sprengt av en annen mine da han løp ut for å hjelpe, ble vår venn så redd at han bestemte seg for å bli munk. Først skulle det bare være for en kort tid, men han fant ut at dette faktisk var hans eneste mulighet for utdannelse. I over 10 år levde han som munk og endelig fikk jeg mulighet til å spørre og grave rundt klosterlivet.

Som ledd i underholdningen fikk han vår sjåfør til å svinge innom et lokalt marked rett før vi skulle spise lunsj for å vise frem en lokal spesialitet - assorterte insekter. Nam, nam. Det var bare å sette opp en lyskaster, spenne opp gjennomsiktig plast med et vannkar under og vips var det snart fylt til randen. Her var kakkerlakker, møll og gresshopper i en salig blanding og jeg tror jammen ikke de var stekt en gang. Og for den som ikke var så glad i denne luksusblandingen foreslo han en pose fete vannbiller i stedet. Vanskelig å takke nei til selvsagt, men vi gikk for fried rice i stedet, som vanlig.

Vi skumpet videre og omsider nådde vi vårt meget lugubre, men likevel Kraties beste hotel. Og hele poenget med å bo akkurat i denne byen er at dette er et av de meget få stedene man kan se de utdryddingstruede, hvite ferskvannsdelfinene. Så det var bare å hive seg i tuc tucen, få leid seg en båt og komme seg ut i Mekongelva der den var på sitt dypeste.

Og der, rolig svømmende kom de. Lette å se, for det var bare er å vende blikket i retning den helt spesielle pustelyden. Bare rundt 70 stykker er igjen, så jeg tror vi var heldige som fikk observere mange av dem på så tett hold. Umulig å få ta tatt gode bilder, men hvalpust i solnedgang over Mekong glemmes ikke.