På villstrå

Det er faktisk fullt mulig å gå seg vill i fjellet på New Zealand, selv på en solkinnsdag. Det fikk Rune og jeg erfare i går.

Planen var å gå Tongariro Alpine Crossing - en fjelltur som antagelig er New Zealands parallell til Besseggen. Vi sto opp tidlig og pakket sekken, men fikk beskjed om at ruten, i likhet med dagen før, var stengt på grunn storm i fjellet. Alternativet var å gå en crossing i litt lavere terreng mellom Mount Ngauruhoe (Mt. Doom) og Mount Tahurangi. Ruta gikk i området som ble brukt til opptakene fra Mordor i filmen Ringenes Herre.

Turen skulle ta være 19 km lang og ta ca 7 timer - akkurat passe tenkte vi. Sammen med 13 andre turgåere ble vi fraktet opp og satt av med et grovt kart i hånda. Litt defensivt la vi oss midt i laget og som sauen regnet vi med at de andre visste hvor vi skulle. Men det visste de ikke. Allerede etter 500 meter tok bjellesauen feil av veien og det tok det lang tid før noen oppdaget. Stien gikk rett og slett i oppløsning og så sto vi der da... Folk forsvant i ulike retninger uten mål og mening. Rune, den gamle speider slo seg sammen med en annen gammel speider med GPS og vi var fem stykker som begynte å gå i det vi mente var riktig retning. Men det var kuppert og det var langt og det var vind rett i mot! Plutselig var vi i de områdene vi slett ikke skulle være i, men du verden så flott det var. Vi gikk i lavasand i en fjellørken jeg ikke har sett maken til.

Etter 4,5 time kom vi endelig til den hytta som vi egentlig skulle passert etter en 1,5 time og da var enkelte allerede ganske slitne. Og da var det altså 5,5 timers tur igjen før vi var fremme der bussen skulle plukke oss opp.



Men sola skinte, stien videre var godt merket og det hele var utrolig flott.

Turen ble på nesten tre mil og så langt tror jeg kanskje ikke jeg har gått i fjellet før. Resten av gruppa hadde snudd og kommet seg ned til veien og hjem derfra. En liten lærepenge for oss - bruk hodet selv og ikke stol på andre.

Etter disse strabasene måtte vi sette oss i bilen sent på kveld og kjøre 3 timer ned til Napier. (Masse possum langs veien - gøy) Vi hadde nemlig teetime på Cape Kidnapper i dag tidlig og det ville vi jo ikke gå glipp av. Se bare på dette...

At denne banen er laget for spillere av et helt annet kaliber enn Rune og meg er det ingen tvil om, men du verden så moro det er å spille en så utfordrende bane. Jeg kan jo late som om jeg leser greenen, men treput blir det jo i beste fall uansett...



Vi tullet oss bort både på fjellet og på golfbanen, men hva gjør vel det. I morgen reiser vi til Wellington - og veien dit er det vel ikke mulig å ta feil av.

Possum - hvor er du egentlig?

Nesten 4000 sidevisninger - helt fantastisk! Jeg setter stor pris på alle kommentarene, både på blogg og mail. Gøy for meg å skrive når jeg ser at det er noen som leser :-)
...
Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk til, men plutselig bodde vi hjemme hos Linda og Rick ved Lake Taupo. Rune hadde forhåndsbestilt på en lodge og litt overraskende viste det seg i dette tilfellet å bety privat innkvartering. Og for et lykketreff! Når du bor hjemme hos noen får du anledning til å stille alle de dumme spørsmålene, får masse informasjon og blir ikke minst godt kjent med nye mennesker. Når Rick i tillegg var kokk og virkelig la seg i selen for at vi skulle ha det fint, så kunne det jo ikke bli bedre. Her er Rick i gang...

... mens Rune koser seg med Linda...

... og jeg med sauen Tom.

Og apropos dyr - det viser seg at alle disse moste dyrene som ligger i veibanen ikke er kaniner som jeg trodde, men pungdyret possum. Jeg har aldri hørt om possum før, men det er 30 millioner av dem her, dvs 7 possum per innbygger. Og de spiser alt som er av knoppskudd på trærne, samt eggene til den utdryddingstruede, vingløse nasjonalfuglen kiwi (forøvrig eneste fugl med nestebor ytterst på nebbet). Ikke rart at disse dyrene er lagt for hat! I det øyeblikk du nevner ordet possum så sier blikkene kill, kill, kill! Slik ser de ut...

Possumene er visstnok absolutt overalt, kan lage 22 forskjellige skrikelyder og ble opprinnelig importert med tanke på pelsindustri. Problemet er at her på New Zealand er det ingen naturlige rovdyr, bare fugler og dermed blir formeringen formidabel. Jeg lister meg rundt på kveldstid med lommelykt, lytter i skogen, men får jeg sett noe possum? Neida. Men jeg gir meg ikke. Kan ikke reise herfra uten å ha tatt eget bilde av nasjonalfiende nummer 1. Bare vent...

Men akkurat nå vi bor vi på Chateau Powderhorn i nasjonalparken Tongariro. Litt som Hemsedal på sommerstid, flott fjellsterreng, men antagelig minst like populært på vinteren når skitrekket er åpent.

Planen har vært å gå Tongariro Crossing, visstnok New Zealand flotteste dagstur. Men vi er værfast. Det er kaldt og det blåser så ille at fjellruten er stengt. Vi har derfor utsatt reisen videre mot Napier og satser på at vi kommer oss opp på fjellet i morgen. Dette er nemlig det området som ble benyttet under filmingen av Ringenes Herre og fjellet rett utenfor her er selveste Mordor!

Jeg har kjøpt meg possumvotter og ny ryggsekk og er klar for morgendagen.

Må ellers fortelle at vi underveis har spilt noen utrolig flotte golfbaner, bl.a Lakes Resort, Wairakei, Kinlock og Waimarino. Hvis noen ønker mere informasjon så send meg gjerne en mail.

New Zealand - 3 uker i kiwiland

Å krysse datolinjen er ingen spøk - plutselig var i morgen blitt i går og forvirringen total. Vi har reist fra spansk territorium over til fransk og er nå igjen i en engelsktalende del av verden. Litt som å komme hjem, men samtidig veldig annerledes. Det er riktig at New Zealand kan minne om Norge, men det er bare på overflaten. New Zealand er eksotisk, spennende og ikke minst landet der kiwiene bor. Kiwi er ikke bare navnet på nasjonalfuglen, men også på innbyggerne - en herlig miks av innflyttere av alle slag og maorier.

Å komme til New Zealand akkurat nå er litt som å komme rett på nachspiel uten å ha vært med på festen. Litt moro igjen, men du skjønner ikke helt hva som har skjedd. New Zealand vant nemlig VM i rugby for tre uker siden på hjemmebane - og det må ha vært stort. Alt dreier seg om All Blacks og det snakkes rugby, spilles rugby og assosieres med rugby. Jeg har ikke noe greie på sporten, men når jeg ser meg rundt skjønner jeg at kiwiene må være perfekte for rugby. De er høye, de er store og de går ikke av veien for noe. Når man i tillegg vet at alle rugbykamper starter med haka, dvs maorienes tradisjonelle krigsdans som inkluderer rekking av tunge og oppsperring av øynene så skjønner man at enhver motstander kan bli psyket ut. Legg til en drøy ansiktstatovering så er kampen vunnet.

Men for å ta det fra starten. Vi satte igjen mesteparten av bagasjen på flyplassen, hentet ut leiebilen...

... og plukket opp Runes nye golfkøller bestilt via vår hjemmeklubb, Losby. En liten overnatting i Auckland, som forøvrig så ut til å være en veldig hyggelig by, og vi var på vei til halvøya Coromandel. Utrolig svingete veier og for første gang opplevde jeg at Rune var den som måtte slippe biler forbi! De er gærne, ingen tvil om det. Punktum.

Coromandel er først og fremst kjent for flotte strender. Bildet under er fra Hot Water Beach, der enhver ivrig sjel kan grave seg ned i sanden på lavvann og få sitt eget lille basseng med varmtvann. New Zealand er som kjent vulkansk og under overflaten bobler og syder det.

Vi gikk også på fottur til Cathedral Cove, en vakker og bortgjemt strand omringet av vulkanske huler. Egentlig hadde vi tenkt å padle hit med kajakk, men det blåste så mye at jeg trakk meg. Rune syntes det var litt pinlig at jeg var iført superundertøy og dunjakke, mens de andre åpenbart var på badetur.



For spesielt interesserte kan jeg fortelle at jeg etter å ha innkassert den ene premien etter den andre i mesterskapet Rune vs Hege Worldwide, nå er på defensiven. Runes nye køller funker like bra som rugbyspillernes haka, jeg er dømt til å tape. Lurer på om mine køller har fått noen usynlige tretthetsbrudd under transport?

Vi satte etterhvert kursen sørover mot Rotorua, beliggende på det vulkanke platået. Dette er maorienes område og jeg hadde bare et mål - å få tatt bilde av en ansiktstatovering. Men de er jo så skumle! Slik kan det se ut i følge den boken jeg nå leser...

Jeg har foreløpig ikke fått sett en så flott tatovering, men er ganske fornøyd med at jeg har fått foreviget denne karen...

og denne...

Her snakker vi om tatoveringer med dype kulturelle røtter og ikke noe jåleri.

I dag har vi vært på tur til Wai-o-Tapu. Lukten av råtne egg er overveldende, men det mystiske, boblende, fluoriserende landskapet er verdt litt vond lukt.

Dette er fra Painters Palett...

The Champagne Pool...

The Devils Pool...

... the devil...

...og dette er geysiren Lady Knox. Hver dag klokken 10.15 har den utbrudd. Vi lurte veldig på hvordan denne geysiren kunne være så presis og ble litt skuffet da vi fant ut at det var fordi det ble puttet oppi et såpelignende kjemikalium som fikk det underjordiske kalde vannet til å blande seg med det varme og dermed kom utblåsningen. Men gøy var det :-)



Island er flott, men ingenting kan måle seg mot dette. Ett skritt til siden og du blir kokt - ellers er alt vel :-)



Selvsagt hører det med å ta et mineralspa - kokvarmt - med så flott for huden da gitt!



At New Zealand har mye å by på er hevet over enhver tvil. Vi skal på oppdagelsesreise her i tre uker og er veldig glade for at vi har satt av såpass mye tid. Planen er er kjøre rundt Nord Øya først og så komme oss over til Sør Øya. Finn frem et kart og bli med oss på eventyr :-) 

Lazy days på Bora Bora

Når man sjekker inn på Four Seasons på Bora Bora er vel det det nærmeste man kommer ultimat badeluksus. Sjekk her: www.fourseasons.com/borabora/

Bora Bora er en liten øy i Fransk Polynesia med et ytre rev og en stor indre lagune. Vannet er absolutt knallgrønt og krystallklart, det er varmt, men samtidig blåser det en vind som gjør at man aldri blir for svett eller for kald. Det er frukt, det er fisk, det er ingen tvil - paradiset - det er her!

På flyplassen ble vi hentet av hotellets strøkne, strømlinjeformede båt. For første gang i mitt liv ble jeg spurt om jeg foretrakk å bli kalt fru Rønning i stedet for fru Svoren. Herlig! Vel fremme i vår bungalow over vannet var det bare å trekke pusten. Alt var gjennomført lekkert. Badeplattform, dobbelt badekar, egen stue, frukt, tilbud om customized bar...

Noe de godt kunne spart seg var badevekt - helt unødvendig etter nesten 7 uker med restaurantmat. Så var det bare å åpne kofferten, henge opp noen krøllet greier og håpe at de franske og amerikanske brudeparene ikke ville ta direkte anstøt.

Her som ellers i Polynesia er alle pyntet med blomster. Kvinnene er formfulle og vakre, mennene fulle av tatoveringer og ser ut som de har rodd kano i hele sitt liv. Men så har du en liten morsomhet, eldste sønn blir tradisjonelt oppdratt som jente og det fører til et stort innslag av det man må kunne kalle kombilook Menn med langt, blomsterprydet hår, vuggende hofter, sjelmsk blikk og sjeggstubb er så vanlig at man nesten ikke ser to ganger på dem.

Til og med toalettene er fulle av blomster!

Men hele grunnen til at Rune og jeg måtte innom Bora Bora var at dette er fiskeparadis. For meg som hadde akvarium godt opp i voksen alder var det lett å takke nei til pedikyr og spa og i stedet hoppe i båten med vår franske guide Patric. Og gjett om det var verdt det! Følelsen når du snorkler 3 meter over en manta rokke som har et vingespenn på over 4 meter er helt ubeskrivelig. Magen min var som en knute, men jeg måtte bare følge etter dette fantastiske, majestetiske dyret. Og vi så ikke bare en, men 3 stykker i løpet av 15 minutter. Og bare så det er sagt, manta rokkene er enorme, men de har ingen pigg i halen, så i prinsippet er de helt ufarlige. Det norske navnet djevlerokke henspeiler nok til noe helt annet.

Det var store mengder småfisk...

... og koraller i alle farger og mønstre.

Men det var ingenting mot når vi hyret på John for en heldagstur. Hvem ville vel ikke hatt full tillit til denne mannen som møtte oss i lendeklede, med blomsterkledt båt spillende på hjemmelaget ukulele av kokosnøtt?



Johns spesialitet var hai og Rune var klar. Ut til revet i full fart, med båten lastet med småfisk. Vel fremme var det å blåse litt i konkylien og dermed var vi gang. Det var rett og slett horder av hai og ikke ti ville hester hadde fått meg ut av båten da. Men Rune viste mot og hoppet uti.

Og her er 2 av de 200 bildene han tok etter at John nærmest hadde kastet åtet i hodet på ham.

Jeg nøyde meg med å bli med ut til denne gjengen stingrays, med haiene i alle fall på noen meters avstand.

Myke og gode å ta på og med et spennede lite rasp langs leggen av halepiggen. Skjønner ikke at Steve Irwin, The Crocodile Hunter, kunne bli drept av en slik godklump.

Etter mere snorkling med barracuda og morener (ingen bilder her for jeg hadde kameraet og var for nervøs til å ta bilder av noe annet enn min egen fot) spiste vi egenfanget østers...

lesket oss med kokosnøtt...

... og dro til Johns motu, (en av koralløyene som omkranser lagunen) for å spise hummer og drikke champange. Ikke så dumt !



Når vår nye venn i tillegg underholder oss med klatring i kokospalmer kunne vel ikke dagen vært mere perfekt.

Dette har vært fantastiske dager, med soling, bading og mye spenning. Vi har en dag igjen her og jeg har veldig lyst til å fiske sverdfisk, men vet ikke om vi får det til. Uansett - etter en overnatting på Tahiti setter vi kursen for New Zealand. Paradis er flott, men taterblodet gjør at vi er i ferd med å bli rastløse og gleder oss til nye opplevelser.

Utfordringer på Moorea

Her hadde vi sett frem til sol og varme, men hva skjer når vi ankommer det angivelige badeparadiset Tahiti - det høljregner. Hva annet kan man da gjøre ennå leie bil og utforske øya. Gaugin museet var i og for seg interessant...

det samme var den botaniske hagen...

Likevel er det begrenset hvor lenge man kan sysselsette seg med å ta bilder som dette...



Vi var derfor veldig fornøyde da vi neste ettermiddag satte kursen for naboøya Moorea, 15 minutters flytur unna. Endelig skulle jeg få anledning til å pakke ut for første gang på turen og ikke minst sjekke om den kakkerlakken jeg fant ved kofferten på Påskeøya var på vei ut eller inn av bagasjen og om den var alene.

Vel fremme på Hilton var alt som tatt rett ut av turistbrosjyre. Turkis lagune, hvite strender, palmer, blomsterprydet betjening og vi skulle bo på en utrolig sjarmerende hytte stående på påler ute i vannet. Herlig!

Gulvet på rommet var delvis av glass så her skulle i tillegg underholdningen være sikret. Etter litt snorkling og bading slo jeg meg til på terrassen for å nyte solnedgangen. Og tror du ikke det kommer svømmende en velvoksen hai rett ved badebrygga! Her som jeg skulle ha det så koselig! Etter litt rekognosering så viser det seg altså at det er en gjeng på 10 -15 blacktip haier som faktisk henger her. Ikke akkurat det jeg ønsket meg, nei. I løpet av natten kom jeg imidlertid til at fra nå av skal jeg se på disse haiene som en slags hunder. De har tenner, javel, men de aller fleste er snille og greie og opptatt med sitt. Face your fear og kom deg ut i vannet!

Neste morgen var jeg klar for en dag her...



... men Svoren hadde, kanskje ikke så overraskende, andre planer enn soling. Det finnes nemlig en golfbane her, Moorea Pearl, og der bestilte han raskt en tredagerspakke. Utslag klokken 12 så kjapp, kjapp. Morsom drivingrange med utslag rett ut i et vann med flytende baller. Ellers grei bane, fairwayene var nesten uten gress, men med fine greener.

For å gjøre runden mere spennende ble vi enige om å sette opp et lite veddemål. Dersom jeg vant skulle jeg få en av Tahitis berømte sorte perler, hvis Rune vant skulle jeg bli med på organisert hai- og rokkemating på revet. At jeg vant med 9 slag sier seg i grunnen selv :-)

Vel tilbake på hotellet sitter vi igjen og nyter ytsikten da Rune får øye på en stor rokke rett utenfor badeplattformen vår. Jeg blir jo fullstendig oppskrudd og skal stupe inn på rommet for å hente fotoapparatet. Det jeg hadde glemt var at glassdøra inn til hytta var lukket og dermed planter jeg ansiktet så vanvittig i glasset at jeg går rett i bakken. Vondt i kneet, kutt i tunga, kul i panna og en meget blå og bulkete nese ble resultatet.

Dette er primært et sted for forelskede nygifte og med det ansiktet jeg nå har ser jeg mer ut som et eksempel på hvordan det kan gå når man har vært gift en stund. Fordelen er at Rune er ekstra omtenksom for å demme opp eventuelle mistanker om at han har noe med blåmerkene å gjøre. Gikk meg på en dør du liksom :-)

I morgen er det motorsykkeltur som står på programmet og med den solbrentheten jeg har greid å opparbeide i løpet av dagen er det like greit.

Vi skal slange her noen dager til før vi setter kursen mot Bora Bora.