Santiago for beginners

Til dere som har sendt oss meldinger og lurt på om vi har merket noe til jordskjelvet i Peru, så kan jeg berolige med at her i Santiago har det vært helt stille. Når det er sagt så har det ikke gått en eneste dag i Peru eller i Ecuador uten at det har vært snakk om jordskjelv. Incaene var jo eksperter på jordskjelvsikring, mens vi har fått inntrykk av at det spansjolene bygde i ettertid, nærmest raser for et godt ord. Bildet under illustrerer incaenes byggemåte, der alt er innoverlent og så finstilpasset at man ikke får et papir imellom, samtidig som det er et interlocksystem som gjør at steinene umulig kan skli fra hverandre. Spanjolene bygde rette vegger med mørtel, med det resultat at det alltid er noe som er skadet nettopp på grunn av skjelv.

Jeg kan vel i denne sammenhengen også nevne at vi besøkte katakombene under Monestery of San Francisko i Lima. Kirken ble hardt skadet både under jordskjelvene i 1687, 1746 og 1970, men vi fikk beskjed om at i katakombene var det fint å være. Den eneste ulempen var at det lå levninger fra 70 000 mennesker der, benrestene pent sortert i rom etter rom i 10 meters dybde. Muggent, støvet og tvers igjennom ekkelt og jeg kan egentlig ikke tenke meg noe verre sted å være under jordskjelv.

Men nå til Santiago, en moderne storby i full knopp - her er det vår og pollenallergien blomstrer som aldri før.

I likhet med alle andre latinske byer med respekt for seg selv voktes også Santiago av et kirkelig symbol, denne gangen representert ved Jomfru Maria. Samme mann som har laget Frihetsgudinnen, så det...

Vi har også besøkt den nydelige katedralen her i Santiago. Der var det messe og for oss fra det nærmest avkristnede Norge var det tankevekkende å se at folk bruker lunsjpausen sin på en helt vanlig hverdag i kirken, til bønn, sang og trosbekjennelse. 4 prester ledet det hele i full pomp og prakt, med røyklegging av kirken og det som helt klart var engasjerte tordentaler. Hvor ble det av det norske trosengasjementet?

Etter vårt kirkesøk var det på tide med litt lunsj og jeg var innstillt på sjømat på en litt hyggelig restaurant. Chile har jo tross alt en kystlinje som er mye lengre enn vår, så det burde ikke være umulig. I gatene rundt katedralen så det ikke spesielt innbydende ut, men sannelig, der var det noe som så ut som en eksklusiv og meget tilbaketrukket restaurant, med dresskledte menn på vei inn. Vi fulgte etter og henvendte oss til det vi trodde var hovmesteren og ba om lunsj for 2, noe som ble møtt med et litt spørrende blikk. Snart kom den ene lettkledte, høybrystede damen etter den andre og så oss an før vi ble vinket inn. Da skjønte vi at vi rett og slett hadde havnet på bordell og at det var noe helt annet enn skalldyr som var til salgs. Slik er det når man skal prøve å finne frem i en by som man ikke har lest noe om på forhånd, men som bare skal være et lite hvileskjær før man bare videre avsted.

For å være på den sikre siden bestemte vi oss for å bruke gårsdagen på golfbanen i trygge omgivelser og det skal jeg hilse og si at det var. Her i Sør-Amerika er det slik at halvparten av befolkningen er sysselsatt med å passe på at den andre halvparten ikke blir robbet. Det er gjerder, bikkjer, politi, og security absolutt overalt. Vi ville gjerne spille Santiagos flotteste bane Las Brisas de Chicureo. Dette viste seg å være en privat bane og Rune måtte virkelig legge seg i selen for at vi skulle få slippe til. Etter mange telefoner opp i hierarkiet fikk vi innpass til dette som virkelig var lekeplassen for fintfolk i Santiago. Mange sikkerhetspasseringer, mye fremvisning av legitimasjon, en opphisset drosjesjåfør som aldri hadde sluppet inn før og så var vi inne. Her minglet rikmannsbarna fra de omkringliggende husene og her satt de staselige chilenske herrene med sine forretningsforbindelser. Rune og jeg, litt lettere tilsjasket, gjorde vel ikke det helt store inntrykket da vi ankom med felles golfbag, der min driver til alt overmål viste seg å være knekt under transport. Men, men, utstyrt med obligastorisk caddie, som vel egentlig var der for å passe på at vi ikke skulle robbe noen, hadde vi en strålende runde. Banen var i særklasse...

vi spilte bra og ikke fullt så bra...

 

og hadde det i alle fall veldig fint etterpå :-)



Ettersom shopping ikke er så aktuelt har vi i dag vært på Back to the eighties utstilling på Museo de la Moda.

Snakk om memory lane med enkelte rom fulle av kostymer utlånt fra Duran Duran, Madonna, Boy George, Prince, Billy Idol, mens det løpende ble spilt 80 tallsmusikk og vist video. I andre rom var det haute couture fra alle de store designerne fra 80 tallet. Så crazy mote :-) Satt inn i et chilensk perspektiv var dette under Pinochets regime, men alt hva det innebar av meningskontroll og usikkerhet. Tror nok punken og 80 tallets utseendefiksering ble oppfattet litt annerledes her enn i for eksempel London.

Men nå er det lørdagskveld, vi skal på byen og i morgen tidlig reiser vi til Påskeøya. Lenger unna Norge kommer man vel egentlig ikke...

Hello Santiago

Vi er nå vel innstallert på hotel Orly i Santiago, Chile etter en 3,5 timers flytur fra Lima, Peru. Chile er det landet i Sør-Amerika som har den mest velutviklede økonomien, noe vi merket med en gang. På toalettet på flyplassen var det skilt som opplyste at her var det ikke bare forbudt, men også umoralsk, å kaste toalettpapiret i kurven ved toalettet. For oss som opptil flere ganger har fryktet at vi skulle tilstoppe hele Peru, var det en underlig opplevelse. I tillegg ble Rune tatt for smugling av spansk pølse, noe som ga ekstra forsinkelser, men dog en klar følelse av å bli sett.

Fra flyplassen inn mot Santiago var det motorvei med adskilte kjørebaner og bilparken var helt annerledes enn i Quito og Lima, Ingen shantytown, ingen morsomme hatter og ingen straydogs langs veiene. Vel fremme på hotellet i bydelen Providencia skjønte jeg at det var på tide å ta av seg den gøye alpakkalua og kanskje redusere antallet vevde armbånd. Jeg ble plutselig veldig bevisst på at jeg faktisk luktet mugg og hadde gått helt inn i back pack klisjeen. I Peru og Ecuador har vi snakket spanglish med folk overalt, subbet rundt, drukket corona og trodd vi var 25, men nå er det slutt. Rune må faktisk kassere Galapagoshatten sin og jeg må fli meg kraftig opp, finne frem Guccisolbrillene og ta på meg noe annet enn fjellsko. Her ligger uterestaurantene tett og for meg som nå er tom for snus og dermed lettere deprimert/utilregnelig er det derfor en lettelse å kunne ta en aldri så liten cigarillo på cafe, noe som så langt har vært strengt forbudt.Vi gleder oss virkelig til å utforske denne byen og så langt virker det veldig lovende :-) Forslag til hvordan de nærmeste 4 døgnene skal tilbringes mottas med takk...

Mmmmmat

Etter noen dager med full detox, hva er vel mer naturlig enn å skrive om mat og drikke.Gøy med marsvin, maur og fritert piraya, men min klare favoritt er fiskeretten ceviche. I Ecuador er utgangspunktet kokt fisk, men her i Peru er det rå fisk som gjelder. Tenk at kvaliteten skal være den samme som for sushi eller gi fisken en runde i fryseren før den skjæres i biter. Slik gjør du:

Skjær flyndre, torsk eller annen fisk i 2 cm biter. Kokte reker og kamskjell kan også brukes. Press store mengder lime. Dette skal helles over fisken og vil gjøre at fisken endrer tekstur og farge, slik at den blir "kokt". Skjær rødløk i tynne skiver, tilsett litt hvitløkpasta, litt koriander, litt salt og mye chili og du er snart i mål. En liten skvett melk og du er har laget "Tigermelk" som ikke bare er bra for potensen, men også for eventuell bakrus. Rør dette sammen med fisken og limen og server umiddelbart med kokt søtpotet og maiskorn. Avokado er sikkert godt som tilbehør i stedet for søtpotet, eventuelt oppskårne tomatterninger. Slik skal det se ut og alle som blir invitert på middag hos oss når vi kommer hjem må regne med å få dette til forrett:

Ikke sulten? Lag Pisco Sour, den perfekte drink. Pisco er et peruviansk druebrennevin, ikke ulikt grappa. Slik gjør du: Putt 5 isbiter i en shaker. Mål opp 1 dl pisco, 1/3 dl sukker oppløst i vann, 1/3 dl limejuice, 1/2 eggehvite. Shake, shake, shake i minst 1 minutt og server med en liten dråte bitter angustora på toppen. Mmmm...

Har du tenkt deg til Lima så er kanskje det aller beste tipset å overlate matlagingen til Giacomo Bocchio, chef på restaurant Manifiesto. Han har jobbet på El Celler de Can Roca i Girona, en av verdens beste restuaranter, som vi hadde gleden av å besøke i fjor. Giacomo er ikke bare en enestående kokk, men også en trivelig kar. Her er det mat av topp klasse, basert på peruvianske råvarer. Matfilosofi i god Noma tradisjon.

Eller spis på en chifa restaurant, kinesisk mat med en tuch av Peru. Madam Tusan i Miraflores kan anbefales, selv om den spansk/kinesiske menyen kan være en utfordring. Stol på kelneren - det ordner seg :-)

Skal jeg være helt ærlig hadde det ikke vært så dumt med en brødskive med brunost. Begynner kanskje å bli litt matlei... Men snart setter vi kursen for Chile og der har de kanskje noe spennende å by på?

 

Titikakasjøen - høyt opp og langt nede.

Det er en meget stusselig lørdagskveld her i Puno. Rune har blitt syk, men vår guide Roberto har vært og kjøpt alle remedier som skal til for å ta knekken på hva det nå enn er. Jeg sitter solidarisk på sengekanten og tørker pannen, mens feberen herjer. Ikke min sterkeste side dette, men jeg gjør så godt jeg kan. Det kan jo være smittsomt og da kan det jo være greit å ha litt goodwill.

Vi kjørte i går fra Cusco over høysletta til den lille byen Puno som legger ved Titikakasjøen, verdens høyest beliggende innsjø. Byen er grenseby mot Bolivia og det er ikke uten grunn at veien hit kalles drug highway. Bolivias manglende kjemikaliekontroll og Perus dyrking av cokablader gir fine forhold for de som ønsker å koke cokain i nettopp dette området. Det er et tankekors at 24 % av Perus inntekter kommer fra narkohandel, når man samtidig vet at landet er et utviklingland som trenger hver krone.

Men over til noe hyggeligere - vi har vært på båttur på Titikakasjøen i dag (kanskje han bare er sjøsyk?). Først besøkte vi den flytende øygruppen Uro, som består av 42 flytende, menneskeskapte sivøyer.

En gyngende turistfelle, der vi ble tatt med inn i husene, sunget for, kledd opp i tradisjonelle drakter og jeg vet ikke hva. Too much, men det var interessant å se hvordan det hele ble bygd.

Det var her Thor Heyerdal fikk sin opplæring i flåtebygging før han satte i gang med Ra 2. Jeg traff en hyggelig kar som ble meget oppstemt da han hørte at jeg kom fra Norge. Han hadde slitt ut sitt eksemplar av boken om Ra, så er det noen som har eller kan skaffe et eksemplar på engelsk og vil gjøre en god gjerning er det bare å gi meg beskjed så kan jeg videreformidle.

Fra de flytende øyene dro vi til øya Taquile, som også var meget spesiell. Mannfolkene her var nemlig noen racere med strikketøyet. Skulle de få seg noen kone, måtte de kunne strikke en vanntett lue! Og det kunne de. Var luen hvit i tuppen var de single og hvilken side dusken ble lagt på signaliserte hvor klare de var for kjæreste. Meget praktisk. Var de gift var lua rød, slik som hos de kjekke karene under.

Når jeg først er inne på klesdrakter - det er vel nettopp de fargerike klærne og de snodige hodeplaggene som gjør at man aldri er i tvil om at man er i Peru. Se det fantastiske utvalget under :-)



Jeg må innrømme at det har blitt noen pussige hodeplagg i baby-alpakka (ikke maybe-alpakka), det er nemlig kaldt her. Jeg skjønner jo at det kanskje ikke passer like godt hjemme som det gjør her, men håndverket er så godt, fargene så flotte og selgerne så utrolig sjarmerende. Fine presenter kanskje, hehe.

Er Rune på beina flyr vi tilbake til Lima i morgen. Jeg planlegger å gå på kokekurs så følg med :-)

Inka stien til Machu Picchu

I år er det hundre år siden arkeologen Bingham gjenoppdaget inkaenes hellige by Machu Picchu. Byen ble påbegynt rundt 1440, men ble gradvis slukt av regnskogen etter at spanjolene inntok Peru i 1533. Fra inkaenes hovedstad Cusco strakte stiene seg som et nett til Ecuador, Argentina, Bolivia, Colombia og Amazonas, totalt 23000 km. Det som i dag kalles inka stien er en 4 dagers fottur på 43 km som starter på 2600 m.o.h., går opp til  Dead womens pass på 4200, ned til 3500, så opp til 3900 før man ender i Machu Picchu som ligger på 2400.

3 canadiere, 5 amerikanere, 2 guider, 17 bærere, Rune og jeg - en meget broget forsamling klar for tur. Etter noen timer med buss fra Cusco la det glade følget i vei i de tidlige morgentimer.

Været var fint og vi var klare for en myk start. Den første dagen anses vel som en slags oppvarming i kuppert terreng over åtte timer og vi gledet oss. Luften var tynn, men våre gode hjelpere ga oss umiddelbart et kurs i hvordan du skulle rulle din egen cokapakke. Bare så det er nevnt, cokablader gir ingen rus, men hjelper til å åpne luftveiene. Riktignok sies det at man får full verdensforståelse etter 21 dagers sammenhengende cokatygging, men så langt kom ikke vi...

På ekte turistvis plukket guidene noen kaktuslus, som etter å ha blitt knust ga en fin rødfarge som vi ble indianerpyntet med. Så langt alt vel.

Vi gikk av gårde og ble mer og mer glade for alle timene med bæring av golfbag på kupperte baner, for pusten gikk etterhvert temmelig tungt. Fytterakkern - og dette skulle liksom være den lette dagen! Tempoet var alt for høyt, bakkene bratte og pausene for lange slik at man ble kald og stiv. Rune fikk etterhvert et meget innbitt uttrykk og ingen av oss var i stand til hyggelig småprat, nei. Her var det bare å henge på stavene og bite tenna sammen.

Endelig fremme i teltleiren, etter å ha inspisert de helt forferdelige toalettforholdene, hadde jeg bare en tanke i hodet - hva i all verden er det jeg har begitt meg ut på. Makan til selvplaging. Da jeg med hodelykta oppdaget en tarantella utenfor teltet var det nesten så jeg rakk frem hånda for et lite bitt slik at noen kunne rekvirere et helikorter og få meg ned derifra...

Jeg sov ikke hele natta og lå bare og grudde meg til neste dag. Den bratteste oppstigningen med hundrevis av trappetrinn - inkaene må ha vært minst 2,5 meter høye skal man dømme etter trinnene. Dead womans pass er beryktet og jeg skjønte ikke for mitt bare liv hvordan vi skulle greie dette. Opp i mørket kl 5, frokost og pakking og så i vei. Heldigvis hadde Rune en plan. Lavere tempo, færre pauser, kontoll på pusten... Og jammen funket det. Vi gikk sørenmeg som maskiner oppover. Resten av laget begynte å få problemer og det er jo selvsagt ekstra motiverende. Damene fra Las Vegas, nå uten sminke og med en bad hairday, diare og hodepine ble rett og slett parkert :-) og jeg begynte virkelig å nyte turen. Flott utsikt..

pussig dyreliv...

supersterke og raske portere...

god mat...

og godt selskap...



og dermed var vi på toppen. Er det noen sak :-)



Det som gjensto var noen timers bratt nedstigning og så var selve manndomsprøven gjennomført. Resten av turen var rett og slett utrolig flott.

Etterhvert ble det til at Rune og jeg gikk foran for oss selv og koste oss. Det var fjell, det var regnskog og det var utsikt. Fantastisk. To av de amerikanske jentene spydde, måtte ha surstoff og den ene ble til slutt rett og slett båret ned av guider og portere. Høydesyke kan være noe dritt, men som jeg sa til meg selv - det er ikke et spørsmål om altitude, men attitude.

Den fjerde dagen var vi klare for siste etappe. Det regnet, men vi gledet oss til endelig å komme frem til den hellige byen.

Ikke antydning til sol på Sun gate, men byen var akkurat som vi hadde drømt om og vi fikk sett alt det vi på forhånd hadde lest om.



Vel fremme i Aguas Caliente var det klart for kald øl og sivilisert toalett. Doring, papir og vann. Herlig. For først gang på 4 dager fikk jeg se meg selv i speilet - hva skal jeg si - et friskt syn som krever stålnerver.

For å oppsummere. Turen var tøff, men absolutt verdt det. Men skulle noen noensinne høre meg foreslå telttur så vær så snill og slå meg i hodet med noe hardt!

En snartur i regnskogen - del 2

Bare så dere ikke skal tro jeg skrøner så må jeg jo legge ut noen bilder for å dokumentere dyrelivet i Amazonas. Vi starter med den bikkjestore rotta og tar det videre derfra...

En liten rampegjeng på avokadojakt...

Tarantellaen som kom krypende ut av hullet sitt...

Penøttbillene...

Tucanen som satt rett utenfor myggnettingen da vi hadde siesta...

Det tomme skallet av sikadene som lager et så vanvittig bråk...

Papegøyene...

Og de rareste dyrene av alle :-)



Vi reiste langt for et svært kort opphold. For andre som har tenkt å ta samme rute vil jeg anbefale å bruke mye lenger tid enn vi gjorde i Amazonas. Å være økoturist er i disse områdene som er truet både av hugst, nedbrenning og gullgraving er med på å øke bevisstheten omkring bevaring av regnskogen. Tåler man fuktigheten og følelsen av å bli oppspist (nei, det hjelper ikke med myggstift) så er dette et område som har utrolig mye å by på når det gjelder naturopplevelser. 

Når jeg nå sitter på vårt heller lugubre hotell i Cusco og skriver dette så føler jeg meg som en skikkelig turboturist. Er topp drillet i inkaenes rise and fall, men kunne tenkt meg å brukt mere tid også her. Mer historie, mer fløytespilling, mer alpakkaull og mer pisco sour. I morgen før soloppgang starter vi imidlertid vår 4 dagers vandring mot Maccu Picchu. Vi skal sove i telt og jeg er veldig spent på om vi kommer til å takle å gå så langt i denne høyden. Jeg blir svimmel av for mye coka og har heller ikke tenkt å ta tabletter mot høydesyke, slik som de 8 andre vi skal gå med har gjort. Blir vel litt som å velge å avstå fra bedøvelse under fødsel, man merker ikke at man har dummet seg ut før det er for sent.

Håper dere besøker bloggen vår om noen dager :-)

En snartur i regnskogen - del 1

Fra Lima fløy vi over de majestetiske Andesfjellene til den lille landsbyen Puerto Maldonado beliggende ved elven Tambopata i Amazonas. Der ventet en motorisert kano som fraktet oss oppover elven mens det mørknet. Jeg vet ikke helt hva vi hadde forventet oss, men 30 varmergrader og en luftfuktighet på 80 prosent var vel litt i overkant. Regnskogen har i tillegg et lydnivå som er helt ubeskrivelig. Det pep, raslet og summet overalt, mens det blinket av horder av ildfluer. Ved elvebredden beitet noen underlige dyr som viste seg å være verdens største rottedyr og jeg overdriver ikke når jeg sier at de var på størrelse med en labrador. Men søte.

Etter 3 timer i kano og litt trasking i mørket med hodelykt var vi endelig fremme ved lodgen. Ingen strøm, bare kaldt vann, men forøvrig ganske greit. Myggnettingen var på plass og det var i grunnen veldig hyggelig å ligge for åpen himmel og høre lydene fra jungelen.

Klokken 5 neste morgen var vi ute på tur og fikk sett og følt mye dyreliv. Tarantella på størrelse med en mannshånd, papagøyer, apekatter, mengder er flotte sommerfugler, merkelige insekter og flaggermus og et voldtsomt plantliv. Vi matet piraja og så alligatorer. Vi spiste levende termitter, knasende sprø og levende...  Jeg har tatt hundrevis av bilder og jeg legger ut noen i morgen.

Vi har nå endelig kommet til Cusco i 3600 meters høyde og er i gang med akklimatiseringen før vi skal gå inka veien til Machu Picchu. Jeg har drukket tre koppet koka te og kjenner at jeg umiddelbart må legge meg på lading...

Heng med i Peru!

Nesten 1000 sidenvisninger - fantastisk :-) Så gøy at så mange følger oss på tur! Vi er veldig glade for alle tips og kommentarer... fra  kjente og ukjente...

 I morgen tidlig reiser vi  fra hovedstaden Lima og inn i Amazonas. 3 dagers kanotur blir spennende og vi er klare for mygg, alligatorer og edderkopper Vi har møtt de 14 andre som skal bli med på denne Gap turen og vi er desidert eldst. Men vi har pakket dorull og regner med at det i nødens stund vil gi oss nye venner. Har jeg fortalt at vi har med oss nesten 100 kg utstyr og at vi de neste 15 dagene skal klare oss med ca 20? Til sammen! Myggstiften er med, hodelykt og sovepose likeså. Cuzco neste - rapport og bilder følger om tre dager.

Cotopaxi

Etter gårsdagens debrief om hai på bloggen var det godt å ha helt andre planer i dag. Rune og jeg hadde bestemt oss for at den siste dagen her i Ecuador skulle brukes til fjells. Skal jeg være helt ærlig så er ikke Quito noen favorittby, men naturopplevelsene er der, bare man er villig til å kjøre litt. Fjellføreren Hugo sto parat klokka 8 og vi la i vei mot Cotopaxi nasjonalpark, et par timer utenfor byen. Ved inngangen til nasjonalparken sto strikkegjengen klar. Hadde jeg hatt plass i bagasjen så hadde det nok blitt litt gild strikk og vev på meg.

Cotopaxi er verdens høyeste levende vulkan på 5897 meter. Toppen er islagt og man må ha brefører for å komme helt opp. Hugo hadde et fiffig regnestykke - dersom man regner fra jordens indre er Cotopaxi høyere enn Mount Everest. Tygg på den! Vi bestemte oss for å gå opp til siste camp på ca 4800 meter. Rune kjente litt på høydesyken, men egentlig gikk det utrolig greit. Man blir jo litt tungpustet i den tynne lufta, men da er det bare å tilpasse farten.

Og bare så ingen skal tro at jeg har blitt noen helsefreak, en belønningsrøyk når vi var fremme måtte til, men det var bare så vidt jeg greide å få trekk i den, gitt. En aldri så liten jägermeister hadde nok vært å foretrekke!

På veien hjem spiste vi på den 300 år gamle haciendaen La Cienega. Til min store glede ga dette innpass på den tilhørende rosefarmen og jeg må nesten vise et bilde. Se på de langstilkende rosene produsert for det russiske markedet og ta i betraktning at jeg er 1,76 cm høy!

I morgen reiser vi til Lima i Peru og er klare for nye sprell :-)