Inka stien til Machu Picchu

I år er det hundre år siden arkeologen Bingham gjenoppdaget inkaenes hellige by Machu Picchu. Byen ble påbegynt rundt 1440, men ble gradvis slukt av regnskogen etter at spanjolene inntok Peru i 1533. Fra inkaenes hovedstad Cusco strakte stiene seg som et nett til Ecuador, Argentina, Bolivia, Colombia og Amazonas, totalt 23000 km. Det som i dag kalles inka stien er en 4 dagers fottur på 43 km som starter på 2600 m.o.h., går opp til  Dead womens pass på 4200, ned til 3500, så opp til 3900 før man ender i Machu Picchu som ligger på 2400.

3 canadiere, 5 amerikanere, 2 guider, 17 bærere, Rune og jeg - en meget broget forsamling klar for tur. Etter noen timer med buss fra Cusco la det glade følget i vei i de tidlige morgentimer.

Været var fint og vi var klare for en myk start. Den første dagen anses vel som en slags oppvarming i kuppert terreng over åtte timer og vi gledet oss. Luften var tynn, men våre gode hjelpere ga oss umiddelbart et kurs i hvordan du skulle rulle din egen cokapakke. Bare så det er nevnt, cokablader gir ingen rus, men hjelper til å åpne luftveiene. Riktignok sies det at man får full verdensforståelse etter 21 dagers sammenhengende cokatygging, men så langt kom ikke vi...

På ekte turistvis plukket guidene noen kaktuslus, som etter å ha blitt knust ga en fin rødfarge som vi ble indianerpyntet med. Så langt alt vel.

Vi gikk av gårde og ble mer og mer glade for alle timene med bæring av golfbag på kupperte baner, for pusten gikk etterhvert temmelig tungt. Fytterakkern - og dette skulle liksom være den lette dagen! Tempoet var alt for høyt, bakkene bratte og pausene for lange slik at man ble kald og stiv. Rune fikk etterhvert et meget innbitt uttrykk og ingen av oss var i stand til hyggelig småprat, nei. Her var det bare å henge på stavene og bite tenna sammen.

Endelig fremme i teltleiren, etter å ha inspisert de helt forferdelige toalettforholdene, hadde jeg bare en tanke i hodet - hva i all verden er det jeg har begitt meg ut på. Makan til selvplaging. Da jeg med hodelykta oppdaget en tarantella utenfor teltet var det nesten så jeg rakk frem hånda for et lite bitt slik at noen kunne rekvirere et helikorter og få meg ned derifra...

Jeg sov ikke hele natta og lå bare og grudde meg til neste dag. Den bratteste oppstigningen med hundrevis av trappetrinn - inkaene må ha vært minst 2,5 meter høye skal man dømme etter trinnene. Dead womans pass er beryktet og jeg skjønte ikke for mitt bare liv hvordan vi skulle greie dette. Opp i mørket kl 5, frokost og pakking og så i vei. Heldigvis hadde Rune en plan. Lavere tempo, færre pauser, kontoll på pusten... Og jammen funket det. Vi gikk sørenmeg som maskiner oppover. Resten av laget begynte å få problemer og det er jo selvsagt ekstra motiverende. Damene fra Las Vegas, nå uten sminke og med en bad hairday, diare og hodepine ble rett og slett parkert :-) og jeg begynte virkelig å nyte turen. Flott utsikt..

pussig dyreliv...

supersterke og raske portere...

god mat...

og godt selskap...



og dermed var vi på toppen. Er det noen sak :-)



Det som gjensto var noen timers bratt nedstigning og så var selve manndomsprøven gjennomført. Resten av turen var rett og slett utrolig flott.

Etterhvert ble det til at Rune og jeg gikk foran for oss selv og koste oss. Det var fjell, det var regnskog og det var utsikt. Fantastisk. To av de amerikanske jentene spydde, måtte ha surstoff og den ene ble til slutt rett og slett båret ned av guider og portere. Høydesyke kan være noe dritt, men som jeg sa til meg selv - det er ikke et spørsmål om altitude, men attitude.

Den fjerde dagen var vi klare for siste etappe. Det regnet, men vi gledet oss til endelig å komme frem til den hellige byen.

Ikke antydning til sol på Sun gate, men byen var akkurat som vi hadde drømt om og vi fikk sett alt det vi på forhånd hadde lest om.



Vel fremme i Aguas Caliente var det klart for kald øl og sivilisert toalett. Doring, papir og vann. Herlig. For først gang på 4 dager fikk jeg se meg selv i speilet - hva skal jeg si - et friskt syn som krever stålnerver.

For å oppsummere. Turen var tøff, men absolutt verdt det. Men skulle noen noensinne høre meg foreslå telttur så vær så snill og slå meg i hodet med noe hardt!