Santiago for beginners

Til dere som har sendt oss meldinger og lurt på om vi har merket noe til jordskjelvet i Peru, så kan jeg berolige med at her i Santiago har det vært helt stille. Når det er sagt så har det ikke gått en eneste dag i Peru eller i Ecuador uten at det har vært snakk om jordskjelv. Incaene var jo eksperter på jordskjelvsikring, mens vi har fått inntrykk av at det spansjolene bygde i ettertid, nærmest raser for et godt ord. Bildet under illustrerer incaenes byggemåte, der alt er innoverlent og så finstilpasset at man ikke får et papir imellom, samtidig som det er et interlocksystem som gjør at steinene umulig kan skli fra hverandre. Spanjolene bygde rette vegger med mørtel, med det resultat at det alltid er noe som er skadet nettopp på grunn av skjelv.

Jeg kan vel i denne sammenhengen også nevne at vi besøkte katakombene under Monestery of San Francisko i Lima. Kirken ble hardt skadet både under jordskjelvene i 1687, 1746 og 1970, men vi fikk beskjed om at i katakombene var det fint å være. Den eneste ulempen var at det lå levninger fra 70 000 mennesker der, benrestene pent sortert i rom etter rom i 10 meters dybde. Muggent, støvet og tvers igjennom ekkelt og jeg kan egentlig ikke tenke meg noe verre sted å være under jordskjelv.

Men nå til Santiago, en moderne storby i full knopp - her er det vår og pollenallergien blomstrer som aldri før.

I likhet med alle andre latinske byer med respekt for seg selv voktes også Santiago av et kirkelig symbol, denne gangen representert ved Jomfru Maria. Samme mann som har laget Frihetsgudinnen, så det...

Vi har også besøkt den nydelige katedralen her i Santiago. Der var det messe og for oss fra det nærmest avkristnede Norge var det tankevekkende å se at folk bruker lunsjpausen sin på en helt vanlig hverdag i kirken, til bønn, sang og trosbekjennelse. 4 prester ledet det hele i full pomp og prakt, med røyklegging av kirken og det som helt klart var engasjerte tordentaler. Hvor ble det av det norske trosengasjementet?

Etter vårt kirkesøk var det på tide med litt lunsj og jeg var innstillt på sjømat på en litt hyggelig restaurant. Chile har jo tross alt en kystlinje som er mye lengre enn vår, så det burde ikke være umulig. I gatene rundt katedralen så det ikke spesielt innbydende ut, men sannelig, der var det noe som så ut som en eksklusiv og meget tilbaketrukket restaurant, med dresskledte menn på vei inn. Vi fulgte etter og henvendte oss til det vi trodde var hovmesteren og ba om lunsj for 2, noe som ble møtt med et litt spørrende blikk. Snart kom den ene lettkledte, høybrystede damen etter den andre og så oss an før vi ble vinket inn. Da skjønte vi at vi rett og slett hadde havnet på bordell og at det var noe helt annet enn skalldyr som var til salgs. Slik er det når man skal prøve å finne frem i en by som man ikke har lest noe om på forhånd, men som bare skal være et lite hvileskjær før man bare videre avsted.

For å være på den sikre siden bestemte vi oss for å bruke gårsdagen på golfbanen i trygge omgivelser og det skal jeg hilse og si at det var. Her i Sør-Amerika er det slik at halvparten av befolkningen er sysselsatt med å passe på at den andre halvparten ikke blir robbet. Det er gjerder, bikkjer, politi, og security absolutt overalt. Vi ville gjerne spille Santiagos flotteste bane Las Brisas de Chicureo. Dette viste seg å være en privat bane og Rune måtte virkelig legge seg i selen for at vi skulle få slippe til. Etter mange telefoner opp i hierarkiet fikk vi innpass til dette som virkelig var lekeplassen for fintfolk i Santiago. Mange sikkerhetspasseringer, mye fremvisning av legitimasjon, en opphisset drosjesjåfør som aldri hadde sluppet inn før og så var vi inne. Her minglet rikmannsbarna fra de omkringliggende husene og her satt de staselige chilenske herrene med sine forretningsforbindelser. Rune og jeg, litt lettere tilsjasket, gjorde vel ikke det helt store inntrykket da vi ankom med felles golfbag, der min driver til alt overmål viste seg å være knekt under transport. Men, men, utstyrt med obligastorisk caddie, som vel egentlig var der for å passe på at vi ikke skulle robbe noen, hadde vi en strålende runde. Banen var i særklasse...

vi spilte bra og ikke fullt så bra...

 

og hadde det i alle fall veldig fint etterpå :-)



Ettersom shopping ikke er så aktuelt har vi i dag vært på Back to the eighties utstilling på Museo de la Moda.

Snakk om memory lane med enkelte rom fulle av kostymer utlånt fra Duran Duran, Madonna, Boy George, Prince, Billy Idol, mens det løpende ble spilt 80 tallsmusikk og vist video. I andre rom var det haute couture fra alle de store designerne fra 80 tallet. Så crazy mote :-) Satt inn i et chilensk perspektiv var dette under Pinochets regime, men alt hva det innebar av meningskontroll og usikkerhet. Tror nok punken og 80 tallets utseendefiksering ble oppfattet litt annerledes her enn i for eksempel London.

Men nå er det lørdagskveld, vi skal på byen og i morgen tidlig reiser vi til Påskeøya. Lenger unna Norge kommer man vel egentlig ikke...