Tio tusen røda rosor, noen hatter og et marsvin.

Etter noen nær døden opplevelser i trafikken fant vi (dvs Rune) riktig vei ut av Quito. Målet var Otavalo, en by et par timer unna, som i følge Lonely Planet skulle ha et av Andesfjellens beste markeder for bla. de vevede produktene som er så typiske for Ecudaor. Jeg forøkte å lese kart, mens Rune hadde stor glede av å bruke hornet, navigere etter sola - jeg minner om at vi er på equator og knapt kaster skygge - og nyte  utsikten. Veien slynget seg opp langs vulkansidene og ned mot elvene og hele tiden var det grønt, frodig og veldig annerledes enn hjemme. Visste du at Ecuadors største inntekt etter olje er roseproduksjon? På høyslettene er det enorme rosefabrikker og her får du kjøpt 25 langstilkede roser for en dollar. Etisk roseproduksjon er et tema å tenke over.

Los otavaleños var ikke veldig interessert i oss. Det er helt utenfor sesong og vi var absolutt de eneste turistene i byen. Vanskelig å snike frem kameraet da, men jeg greide å ta noen bilder som viste de særegne draktene de går i.

Flotte smykker og hodeplagg som antagelig kan brukes som pledd på kalde dager?



Visste du at Panamahatten  faktisk kommer fra Ecuador? Navnet festet seg etter at Panama fikk tilsendt titusenvis av hatter fra Ecuador i anledning åpningen av Panamakanalen.

Denne hatten derimot er laget av saueull og er tung som bly. Perfekt til å ta i mot spyd og pilangrep og er et dødlig våpen når den kastes mot eventuelle fiender som en frisbie.

Men nok om hatter. Vi dro videre til Cotacatchi, av Unesco benevnt som City of Peace. Byen lukter lær og det skyldes skinnvareproduksjonen. Det er bare å innse, shopping er ikke noe vi vil prioritere, så vi satte kursen mot La Mirage. For første gang fikk Rune muligheten til å bestille det han hadde drømt om, nemlig Guinea pig - også kalt marsvin. Mmmmm.

Etter en aldri så liten detour hjem, jeg hadde jo noen veldig flotte alternative fjellruter der vi skulle passere vulkanen Cayambe, begynte det å hølje ned. I stappmørket inn mot Quito må jeg innrømme at jeg begynte å forberede meg på overnatting i bilen, men den gamle speidergutt tok i bruk jeg vet ikke hva og plutselig var vi tilbake i Mariscal. Og vi var enige om at det hadde vært en fin dag.