Titikakasjøen - høyt opp og langt nede.

Det er en meget stusselig lørdagskveld her i Puno. Rune har blitt syk, men vår guide Roberto har vært og kjøpt alle remedier som skal til for å ta knekken på hva det nå enn er. Jeg sitter solidarisk på sengekanten og tørker pannen, mens feberen herjer. Ikke min sterkeste side dette, men jeg gjør så godt jeg kan. Det kan jo være smittsomt og da kan det jo være greit å ha litt goodwill.

Vi kjørte i går fra Cusco over høysletta til den lille byen Puno som legger ved Titikakasjøen, verdens høyest beliggende innsjø. Byen er grenseby mot Bolivia og det er ikke uten grunn at veien hit kalles drug highway. Bolivias manglende kjemikaliekontroll og Perus dyrking av cokablader gir fine forhold for de som ønsker å koke cokain i nettopp dette området. Det er et tankekors at 24 % av Perus inntekter kommer fra narkohandel, når man samtidig vet at landet er et utviklingland som trenger hver krone.

Men over til noe hyggeligere - vi har vært på båttur på Titikakasjøen i dag (kanskje han bare er sjøsyk?). Først besøkte vi den flytende øygruppen Uro, som består av 42 flytende, menneskeskapte sivøyer.

En gyngende turistfelle, der vi ble tatt med inn i husene, sunget for, kledd opp i tradisjonelle drakter og jeg vet ikke hva. Too much, men det var interessant å se hvordan det hele ble bygd.

Det var her Thor Heyerdal fikk sin opplæring i flåtebygging før han satte i gang med Ra 2. Jeg traff en hyggelig kar som ble meget oppstemt da han hørte at jeg kom fra Norge. Han hadde slitt ut sitt eksemplar av boken om Ra, så er det noen som har eller kan skaffe et eksemplar på engelsk og vil gjøre en god gjerning er det bare å gi meg beskjed så kan jeg videreformidle.

Fra de flytende øyene dro vi til øya Taquile, som også var meget spesiell. Mannfolkene her var nemlig noen racere med strikketøyet. Skulle de få seg noen kone, måtte de kunne strikke en vanntett lue! Og det kunne de. Var luen hvit i tuppen var de single og hvilken side dusken ble lagt på signaliserte hvor klare de var for kjæreste. Meget praktisk. Var de gift var lua rød, slik som hos de kjekke karene under.

Når jeg først er inne på klesdrakter - det er vel nettopp de fargerike klærne og de snodige hodeplaggene som gjør at man aldri er i tvil om at man er i Peru. Se det fantastiske utvalget under :-)



Jeg må innrømme at det har blitt noen pussige hodeplagg i baby-alpakka (ikke maybe-alpakka), det er nemlig kaldt her. Jeg skjønner jo at det kanskje ikke passer like godt hjemme som det gjør her, men håndverket er så godt, fargene så flotte og selgerne så utrolig sjarmerende. Fine presenter kanskje, hehe.

Er Rune på beina flyr vi tilbake til Lima i morgen. Jeg planlegger å gå på kokekurs så følg med :-)